Selv Norges største organisasjon risikerer tilbakefall i kvinnekampen
Det har skjedd en enorm utvikling på kvinnefronten i Kirke-Norge. Men fjorårets kvinneprestdebatt i Den norske kirke viste hvorfor en aldri kan ta likestilling for gitt.
Midt på Norges største, levende fiskevær sør for Lofoten står det en statue av en kvinne med en liten gutt i den ene hånda og en torsk i den andre. Klesdrakten og beksømstøvlene vitner om en annen tid. Øynene hennes ser lengselsfullt og bekymret ut mot det store, åpne havet.
«Feskarkjerringa» måtte være minst like sterk som mannfolka som dro på sjøen. Langs kysten av hele Norge måtte kvinnene være både mor og far for det som ofte var store ungeflokker, mens mennene deres var borte i månedsvis av gangen på sjøen. Fiskeværene og lokalsamfunnene rundt omkring ble store deler av året driftet av kvinnene som ble igjen.
«Fiskerkjerringer» og «kirkekjerringer»
Feskarkjerringa på Smøla er på mange måter et slags godt gjemt symbol på norsk kvinnekamp, selv om hun kanskje ikke ville sett det slik selv. Hun gjorde bare det hun måtte gjøre.
Min egen feskarkjerring, bestemoren min, døde etter nesten 98 år gammel i fjor høst. I begravelsen hennes ble jeg minnet om at også kirka har hatt sine feskarkjerringer: En slektning og Vårt Land-leser fortalte om det historiske som skjedde på Smøla i 1985.
Året før hadde en 27 år gammel nyutdannet kvinne blitt ordinert til prestetjeneste i Kirkelandet kirke i Kristiansund av daværende Møre-biskop Ole Nordhaug. Den unge kvinnen tok steget fra fastlandet til Edøy prestegjeld på Smøla for 37 år siden, og ble med det øyas første kvinnelige prest – over 20 år etter at Ingrid Bjerkås hadde blitt landets første.
I dag er Smøla-presten et kjent navn for de fleste i Kirke-Norge, for i 2019 ble hun innsatt som Stavanger bispedømmes første kvinnelige biskop.
Møtte motstand og støtte
Slektningen mintes hvor viktig Anne Lise Ådnøy ble for øyriket. «Kjærringa mot Straumen», som Tidens Krav titulerte henne som, hadde i forkant blitt møtt med store forventninger, men også med skepsis. Forsida av Tidens Krav den 14. januar 1985 lød nemlig: «Nei til kvinnelig prest» med et stort bilde av Ådnøy og Nordhaug fra ordinasjonsdagen hennes.
Menighetsrådet på Hopen, nord på øya, syntes visstnok det var viktigere hva slags kjønn presten hadde enn det var å få fylt stillingen – som Ådnøy var eneste søker til.
Selv tok den unge presten tilsynelatende det hele med knusende ro. «Alltid skal de komme trekkende med Paulus», sa hun til lokalavisa og understreket at hun skjønte at noen var imot kvinnelige prester. Grunnen til at hun kalte situasjonen en kvinnesak, handlet ikke om dem som viste til apostelens kvinneuttalelser, men dem som mente at presteyrket er så spesielt at kvinner ikke kan ha det.
«Kirken bør være fri for slike grenser», sa Ådnøy.
For henne var det uaktuelt å trekke søknaden. Hun hadde vikariert som prest på øya tidligere, og opplevd å bli godt mottatt og respektert. Det viste seg også å bli tilfelle da hun til slutt fikk jobben med støtte fra både kongen i statsråd og de to andre menighetsrådene på øya, og ble værende i åtte år.
For et bispedømme og en kirke som sliter med å rekruttere prester, er det et alvorlig problem hvis nyutdannede prester unngår å søke seg til bispedømmet fordi de ikke orker å være «kjerringer mot strømmen»
Elise Kruse
Gufs fra fortida
Det finnes mange historier som biskop Ådnøy sin i Den norske kirke. Unge kvinner har gått fra å være uønsket på arbeidsplassen, til å innta viktige lederposisjoner i kirka. De er alle vitnesbyrd om en kirke som har gått og fortsatt går en lang vei.
Det kan være lett å glemme at kjønnsbalansen mellom prestene i Den norske kirke fortsatt er skjev. Kun litt over hver tredje prest er kvinne. I tillegg viste resultatene fra arbeidsmiljøundersøkelsen for kvinnelige prester i fjor at én av tre har opplevd uønskede hendelser fordi de er er kvinnelige prester.
Kvinneprestdebatten forteller noe om hvor sårbar selv Norges største organisasjon er for tilbakefall i kvinnekampen
Elise Kruse
For slektningen på Smøla – og mange med henne – opplevdes nåtidens kvinneprestdebatt som et kaldt gufs fra fortida. Vantroen over hvordan noen prester fortsatt kunne nekte samarbeid med kvinnelige kolleger – og at Den norske kirke tillot at den slags samarbeidsnekt fant sted – preget både Vårt Lands og resten av Medie-Norges spalter og flater i lang tid.
Men faktum var ikke til å komme unna: Samme arbeidsmiljøundersøkelse viste at i Møre opplever godt over halvparten av dem som svarte på undersøkelsen krevende kollegarelasjoner på grunn av ulikt syn på kvinnelige prester. Her opplever også nærmere én av tre kvinnelige prester at det stilles spørsmål ved kvalifikasjonene deres på grunn av kjønn.
Sårbar for tilbakefall
Det finnes fortsatt prester på Møre (og andre steder) som ikke ønsker å samarbeide med sine kvinnelige kolleger. For et bispedømme og en kirke som sliter med å rekruttere prester, er det et alvorlig problem hvis nyutdannede prester unngår å søke seg til bispedømmet fordi de ikke orker å være «kjerringer mot strømmen».
Om lag 40 prosent av de jobbsøkende prestene i Den norske kirke nå er kvinner. Uten dem og alle andre kvinnelige prester ville kirka hatt et enormt problem.
Kvinneprestdebatten forteller noe om hvor sårbar selv Norges største organisasjon er for tilbakefall i kvinnekampen. Arbeidsmiljøundersøkelsen blant kvinnelige prester er en kraftig påminnelse om at en aldri kan ta likestilling for gitt. Det hjelper ikke å ha de rette holdningene utad dersom man ikke klarer å leve etter dem innad, som en av prestene i undersøkelsen påpekte.
«Feskarkjerringa» og «kjerringene mot strømmen» blir stående som bevis på at det ikke er noe som heter «mannfolkarbeid» og «kvinnfolkarbeid» – verken i hverdagen eller i kirka. Derfor fortjener de å bli hyllet i dag og alle andre dager.
Elise Kruse er religions- og featureredaktør i Vårt Land. Hun har jobbet i avisen siden 2017, som journalist, kommentator og som nyhetsleder.
