Samfunnslimet vårt er avhengig av en kunnskapsskole

I fjor sommer, på Dronning Sonjas bursdag, ble jeg mamma for første gang. Månedene før hadde jeg brukt mye tid på å misunne min foreldregenerasjon. De som fikk barn i begynnelsen av 1990-tallet: Da optimismen var stor, det liberale demokratiet hadde hatt sin «endelige seier,» og det ble forespeilet økonomisk vekst, fred og styrket oppslutning om grunnleggende menneskerettigheter.

Kontrasten til dagens situasjon føltes så slående. Når går vi inn i en tid der vi trenger kunnskap om historien for å håndtere fremtiden.

Mange kjenner nå på uroen. Uroover de enorme teknologiske endringene og hva det vil si for jobbene fremover. Uroover at den kraftige økningen i antall mennesker som vil reise til vår verdensdel vil øke kulturelle og økonomiske forskjeller. Uro over at vi i et samfunn med ulike etnisiteter, kulturer og livssyn ikke i tilstrekkelig grad klarer å bygge et fellesskap med fellesverdier og tilhørighet. Uroover klimaendringer og rekordtemperaturer.

Skolen er nøkkelen til å takle omveltningene

Jeg er intet unntak. Men for meg får denneuroen først fotfeste når det oppstår tendenser til økt og vedvarende ulikhet i skolen. Jeg er grunnleggende overbevist om at ferdigheter og kvalifikasjoner skaper større ulikhet enn strukturer og økonomiske ressurser gjør.

Skolen er vår viktigste fellesarena for å motvirke polarisering og utenforskap. For å formidle felles verdier og holdninger, skape samhørighet og bygge kunnskap og ferdigheter gjennom 13 år. Det er særlig viktig i mangfoldige byer med store levekårsutfordringer.

Lykkes vi i skolen, kan samfunnet vårt motstå og takle betydelige omveltninger.

Det har blitt tatt mange viktige grep for å styrke skolen de siste 8 årene og flere fullfører nå videregående skole. Samtidig er den norske «likhetsskolen» fortsatt på mange måter en forskjellsskole.

Foreldrenes utdanningsnivå har stor betydning for hvordan det går med en elev, og sosiale forskjeller reproduseres gjennom skoleløpet.

Grunnleggende ferdigheter

Det er betydelige forskjeller i skolekvalitet mellom skoler og mellom kommuner og fylker, selv om skolene har liknende forutsetninger. En gutt fra Nord-Østerdal har for eksempel større sannsynlighet for å fullføre videregående opplæring enn en gutt bare noen mil lenger sør.

Gutter gjør det gjennomgående svakere enn jentene gjennom hele skoleløpet, og elever med minoritetsbakgrunn er overrepresentert på frafallsstatistikken.

Samtidig, og her kommer det optimistiske budskapet, vi vet at skolen kan utjevne sosiale forskjeller. Vi vet at det er mulig. Vi så det i Oslo-skolen.

Til tross for en stor økning av elever med annet morsmål enn norsk de siste 20 årene, er det over 1000 flere ungdommer som fullfører videregående skole nå enn tidligere. Det systematiske arbeidet med å prioritere elevenes grunnleggende ferdigheter, kartlegge og følge opp hver enkelt skole og heve kompetansen til lærere og skoleledere har hatt en avgjørende betydning for mangfold, integrering og sosial mobilitet i Norge.

Oslo-skolen har hatt en grunnleggende filosofi: Man skal ikke skylde på elevenes bakgrunn eller omstendighetene rundt skolen. Man skal ha høye ambisjoner for hvert enkelt barn ­– uansett. Det er et krevende budskap for lærere og skoleledere, men de har ikke veket unna, og det har gitt resultater som mange trodde var umulig å oppnå.

Svekket offentlig skole

Skole er viktig for alle. Men en kunnskapsskole har rett og slett større betydning for noen. Det gir ungdom verktøyene de trenger for å bryte ut av sosiale, kulturelle og økonomiske strukturer og velge sin egen fremtid.

Når vi nå ser at forskjellene øker mellom Oslo-skoler, at flere elever sliter med lesing og regning på grunnskolen, og at det er særlig elever og gutter med foreldre med lav utdanning som faller bak, da kjenner jeg spiren av uro.

At Oslo-skolen går feil vei har ikke bare konsekvenser for fremtiden til elever som forblir i utenforskap. Det har også nasjonale konsekvenser for samfunnslimet. Voksne i etableringsfasen flytter til skolekretser med høyere kvalitet, og de økte boligprisene bidrar til ytterligere gentrifisering og segregering. I ytterste konsekvens vil svak skolekvalitet føre til en økning av elever på private grunnskoler, og svekket skattemoral hos de som har mistet tillit til den offentlige fellesskolen.

Ikke bortforklare

Det er selvsagt mulig å møte utfordringene med svak skolekvalitet ved å bortforklare svake resultater, fjerne kartleggingsprøver eller hemmeligholde resultatene for offentligheten. Slike forslag fremmes ofte i samfunnsdebatten. Det argumenteres for eksempel med at skoleresultater i lesing og regning alene ikke gir et fullt bilde av skolens brede samfunnsoppdrag, og at skolen både skal danne og utdanne. Det er helt riktig. Men av de elevene som havnet på laveste mestringsnivå på nasjonale prøver i regning i 8. klasse, fullførte kun 32 prosent videregående opplæring på normert tid.

Grunnleggende ferdigheter er ingen «snever del» av skolenes brede samfunnsoppdrag.

Politikere og skolebyråkrater må ta skoleresultater på alvor, tørre å prioritere det viktigste i skolen og følge opp hver enkelt skole.

I en urolig tid må politikere tilby virkelige løsninger på de store samfunnsutfordringene. Det er mulig, og det starter med høye ambisjoner i klasserommet.

Mathilde Tybring-Gjedde er stortingsrepresentant for Høyre og medlem av Energi- og miljøkomiteen.