På Grorud har vi vært nedstengt siden oktober. Noen mener det er vår egen skyld

Det har vært stille i Grorud bydel denne påska. Ikke fordi folk har reist på hytta, her reiser ikke like mange på hytta som lenger vest i byen. Det har vært stille fordi vi for det meste har holdt oss til kohortene våre, inne i blokkleilighetene som dominerer bydelen, eller ute i den nærliggende Lillomarka.

Vi holder oss i kohortene våre fordi vi nå kanskje ser et lys i tunnelen der framme, en tid der køen til vaksinesenteret på Grorud samfunnshus er lenger enn til teststasjonen på Kalbakkensenteret. En tid der vi, og naboen våre i Stovner, Alna og Bjerke bydel ikke ligger på smittetoppen i Norge.

En annen hverdag

Pandemien har rammet landet svært ulikt. Mens mye av landet har sluppet unna med lite inngripende restriksjoner, har det vært strengere i Oslo. Innad i Oslo har det også vært forskjeller. Det er særlig barn og unge i noen tett befolkede bydeler i øst som har hatt en annen hverdag enn unge andre steder.

I Grorud stengte vi ned fritidstilbudet for barn og unge alt i oktober. I november fulgte resten av Oslo etter. Barn og unge, deres søsken og foreldre har gått inn og ut av karantene og ventekarantene ettersom smitten har gjort runden. For mange var det en lettelse at flere årstrinn i skolen ble stengt noen uker før påske. Det ga i alle fall noen ukers forutsigbarhet.

Noen kommentatorer og politikere har grepet de høye smittetallene og gjort smitten til et spørsmål om kulturell bakgrunn. En av disse er Frp-nestor Carl I. Hagen. En annen er hans partikollega Jon Helgheim, som i flere Facebook-innlegg gjennom påsken har satt likhetstegn mellom såkalt «importsmitte» og det han kaller «innvandrersmitte».

Ifølge de to politikerne er andre årsaker til at smitten har satt seg fast hos oss, som liten tilgang på hjemmekontor, trange leiligheter og store barnefamilier, lite troverdige. I stedet peker de på en kultur der folk gir blanke, og reiser til utlandet.

Smittes i egen husstand

For noen vil alltid reise. Og det vakte oppsikt da Folkehelseinstituttet før påske i sine rapporter fant at 12 prosent som kom reisende fra Pakistan i en tolvdagersperiode var smittet. Men ser man på det faktiske antallet, er det lite. I dette tilfellet 24 personer. For andre land i Asia og Afrika er antallet personer så få at det ikke oppgis, altså fire eller færre.

Det er altså liten grunn til å tro at importsmitte fra utvalgte asiatiske og afrikanske land er det som driver smittetall i Oslo, slik noen politikere tolker det til. For hele landet har andelen som oppgir utlandet som smittested falt fra rundt 14 prosent i jula til tre prosent nå. For Oslo er det siste tallet én prosent nå ved påske. Innreiserestriksjonene virker altså slik de skal.

Om ikke import er det som fyrer opp pandemien rundt oss, må det være noe annet. Tall fra smittesporerne i Oslo viser at vi, som i resten av landet, oftest smittes i egen husstand. I januar og februar går også andelen som smittes på jobb opp.

I hele perioden etter jul er det husstand og jobb som dominerer når smittested oppgis til smittesporere. Men så skjer det noe, det som omtales som den britiske mutanten kom sannsynligvis inn med juletrafikken fra en rekke europeiske land.

Politisk retorikk

Når vi når midten av februar er smittetallene på vei ned i Oslo, og befolkningen prøver seg forsiktig ut. I Grorud får ungdom lov å møtes for fritidsaktivitet igjen, og de fleste skoleklassene er ute av karantene. I halvannen uke våkner bydelene til liv. Dessverre noe for tidlig.

I årets tiende uke, som er den andre i mars, smittes flere osloboere i barnehage og på skole enn på arbeidssted. Uka etter stenges skolene ned igjen, og i de hardest rammede bydelene er det bare de som går på lavere trinn i barneskolen, og barnehagebarna som fortsatt møter jevnaldrende.

Verken trangboddhet, manglende mulighet for hjemmekontor, eller mange barn og unge kan altså avvises som drivere i smitteutviklingen i bydelene våre. Å peke fingeren på helt andre ting kan sikkert fungere som politisk retorikk, men hjelper lite for oss som sitter midt i det.

Det som hjelper

Det er minst tre grunner til at retorikken som singler ut innvandrere som årsaken til høye smittetall er uheldig for smittevernet. Det første er selvsagt at minoriteter som føler seg uthengt kan bli mer tilbakeholdne med informasjon i møte med smittesporere, vi er avhengig av at alle grupper har tillit til storsamfunnet skal vi komme i mål med dette.

Den andre grunnen til at retorikken er uheldig er at den kan gjøre majoritetsbefolkningen mer skjødesløs. Den tredje grunnen er at vi ikke klarer å lage tiltak som treffer, om vi stirrer oss blinde på utvalgte tall eller grupper.

Siden julehandelen har koronaverter delt ut munnbind og antibac på Stovnersenteret, og fått folk til test i de hardest rammede områdene i senterets nærhet. I nabobydelene har både ungdom, bydelsmødre og idrettslag latt seg mobilisere til innsats på minst 16 språk. Det har fått opp testhyppigheten i alle grupper, og spesielt i innvandrergruppene. Det gir oss større mulighet til å spore og sette inn tiltak tidligere, tiltak som treffer.

For man må fokusere på det som hjelper, og det er heller ikke denne gang å piske opp stemningen i sosiale medier.

Maren Sæbø

Er utdannet historiker ved University of KwaZulu-Natal, Durban, Sør-Afrika og har de siste årene jobbet som journalist. Er tilknyttet Vårt Land og Dagsavisen som journalist og kommentator.