Mellom dag og evighet

Da jeg gikk på videregående, hadde jeg en fantastisk lærer i engelsk og historie. Noe hun sa til oss har brent seg fast. Hun snakket om viktigheten av å lese bøker, og sa at hun opplevde at TV-en stjal hennes oppmerksomhet fra litteraturen. Men ikke bare det: Også avislesing truet hennes boklesing. Jeg tror aldri jeg har hørt, verken før eller siden, noen si at vi bør lese mindre aviser.

Selv lengter jeg alltid etter mer ro og konsentrasjon, og spesielt tenker jeg på dette rundt nyttår, når forsetter smis. Jeg vil ha færre distraksjoner. For mens jeg venter på at vannet skal koke, barnet skal gjøre seg ferdig på badet eller at heisen skal åpne sine dører, tyr jeg til telefonen.

Og hva finner jeg på telefonen? Jeg finner aktualiteter. Enten er aktualitetene mer eller mindre tilfeldige ting mine kontakter på Facebook legger ut og kommenterer, eller så er det innholdet i et knippe medienettsteder jeg er innom med ganske høy frekvens. Fordi det er viktig å holde seg oppdatert, rettferdiggjør skjermen stadig at den havner i mitt grep og mitt blikk

Plikten til å vite

Det er nødvendig å bry seg om nyheter. Demokratiet hviler på at vi alle vet noe om hva som foregår rundt oss, det fordrer en offentlighet. Siden vi har rett til å påvirke, har vi plikt til å vite. Det er vel og bra. Men oppmerksomhetsøkonomien kapitaliserer på denne logikken, ved å tilby en evig strøm av nyheter og aktualiteter som vi faktisk ikke trenger å vite, hendelser vi umulig kan påvirke og som heller ikke berører oss.

Det som prinsipielt er en verdig borgeraktivitet, blir dermed kolonisert av noe helt annet. For det jeg driver med på telefonen, er ikke å lese om norsk skattepolitikk eller andre ting jeg bør vurdere før jeg skal avgi min stemme ved neste valg. Jeg leser om en dame som har flyttet til Alaska, om en ulykke i et fjernt land, om hva som skal til for å øke muskelmassen eller hvem som har blitt skilt fra hvem. Ingenting av dette er viktig for meg å vite. Det er distraksjoner forkledd som aktualiteter, en nyhetsindustri som har stjålet sin legitimitet fra den nødvendige offentligheten. Vi blir opptatt av hva som skjer i media, ikke av hva som skjer i verden.

Og imens jeg scroller, har livet flytt fra meg, tida forsvunnet, oppmerksomheten kolonisert av noe uvesentlig forkledd som vesentlig.

Hva trenger vi egentlig å vite?

Før mediene fantes, tilfløt informasjonen folk på helt andre måter enn i dag. De merket krig på høyere kornpriser, de visste hva slags vær det var ved å se ut vinduet, skattepolitikken som ble vedtatt i fjor nådde dem gjennom fogdens økte krav. Jeg vil ikke tilbake dit. Men noen ganger kan jeg lure på hvor mye informasjon et menneske egentlig trenger. En uendelighet av ny informasjon oppstår hver dag i verden. Hvor mye av det skal prosesseres gjennom meg, og hvilken forskjell utgjør det å besitte kunnskapen?

Nå er det mange før meg som har påpekt at mediene skriver for mange saker med lav vesentlighet. Mange har også påpekt at vi, som medieforbrukere, med våre klikk styrer hva avisene skriver om. Det er sant, begge deler. Men det er også sant at det er vanskelig å trekke linja mellom vesentlighet og uvesentlighet, og at våre klikkvalg ikke skjer i et tomt rom. At reelle nyheter er nesten uskillelige fra resten, og at vi ikke har selvdisiplin nok til å stå imot, er også en del av problemet, og gjør det enda lettere å kapitalisere på vårt reelle informasjonsbehov.

Jeg jobber selv i en avis. Sånn sett er jeg en del av problemet. Og du leser dette i en avis, så det er du også.

Fra dannet til oppdatert

Tidligere tiders idealer handlet om å være et gagns menneske, eller om kunnskap og dannelse. I dag er idealet å være oppdatert. Men fortsatt finnes det mye kunnskap som slett ikke er ny, men som vi likevel trenger å besitte. Det å vite det vi alltid har trengt å vite for å være menneske, er ikke noe vi blir ferdig med. Store internasjonale selskaper sørger for at vi alltid vet siste nytt, men etter endt utdannelse er det ingen strukturer som legger til rette for at vi får vite ting som alltid har vært sant. Vi må oppsøke det aktivt, og det er en større jobb enn å sjekke innom nrk.no.

Det trenger ikke være klassisk dannelse, dette. Den informasjonen som tilflyter oss i uvirksomheten, hvis vi lar den være uvirksom, er kanskje like mye visdom. Den handler om kunsten å være menneske, om å synge, arbeide, trøste, glede seg, gå tur og være grei. Engelsklæreren min ville bruke oppmerksomheten sin på bøkenes verden, og det vil jeg også, men jeg tror egentlig det er vel så viktig å bruke den på å kløyve ved eller skjenke melk i et glass.

Nye avguder

Mennesket trenger å vite noen ting om det som stadig er nytt, om det aktuelle. Men vi trenger også å vite noe om det uaktuelle. Ja, kanskje trenger vi det mer enn vi tror. Det ditt hjerte setter sin lit til, er din Gud, skrev Martin Luther, og med det kunne han peke ut avguder som makt, penger og ære. Men i vår tid, når oppmerksomheten vår er blitt vår viktigste kapital, og den er en begrenset ressurs, kan vi kanskje omdefinere Luthers syn på avguder. Det du retter din oppmerksomhet mot, er ditt fyrtårn, ja, din avgud.

I greske legender opptrer ofte karakteren Tiresias. Han er blind, men det er han som ser klarest av alle. Kanskje kan vi tenke parallelt om kunnskap. Kan den som er minst oppdatert se vel så godt som den som alltid holder tommelen over skjermen? Vi lurer litt for lite på hva vi faktisk trenger å vite.

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er ordinert prest i Den norske kirke, forfatter og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017 og skriver om teologi, kirke, eksistens og kultur.