Lidelsen vi knapt bryr oss om
I snart et år har koronavirus og amerikansk valg lagt beslag på mesteparten av verdens mediesøkelys. I skyggen av pandemien forverres imidlertid «usynlige» kriser dag for dag. Det fordrer ekstraordinær humanitær innsats i 2021.
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Flere organisasjoner presenterer årlige lister om underrapporterte kriser, med håp om å skape økt humanitært engasjement og større bevilgninger. Listene har en tendens til å ligne på hverandre år etter år, der et gjennomgående trekk er at det afrikanske kontinentet er kraftig overrepresentert. Om en ekstra trist gjenganger skal pekes ut, er Den sentralafrikanske republikk (SAR) en klar kandidat.
Et urolig nabolag
Som navnet tilsier ligger SAR sentralt på kontinentet, uten kystlinje, med naboland som også ofte figurerer på lister over «oversette» kriser: Tsjad, Sudan, Sør-Sudan, DR Kongo og republikken Kongo, samt Kamerun. Med andre ord et urolig nabolag som har generert mye konflikt, med store flyktningstrømmer og massiv menneskelig lidelse. Akkurat nå eskalerer en voldelig konflikt som på mindre enn to måneder har ført rundt 200.000 mennesker i SAR på flukt, halvparten av dem over grensen til flere av de nevnte nabolandene.
Bak flukten ligger en langvarig maktkamp, som har eksplodert i forbindelse med valget på president og nasjonalforsamling som ble avviklet i romjulen. Ifølge landets valgkommisjon vant sittende president Faustin-Archange Touadera soleklart, med knappe 54 prosent av stemmene. Opposisjonskandidaten og tidligere statsminister Anicet-Georges Dologuele oppnådde bare 21 prosent, men avviser valgresultatet som juks og bedrag.
Det kreves en ekstraordinær solidarisk innsats i 2021, dersom ikke gapet til klodens aller fattigste og mest utsatte skal bli enda mer ekstremt.
Geir Ove Fonn
Opprør og unntakstilstand
Siden nyttår har opprørsstyrker gått på offensiven for å velte regjeringen, mens myndighetene har svart med å erklære unntakstilstand, i første omgang fram til torsdag. Regjeringen kontrollerer imidlertid bare rundt en tredjedel av landet, og rår over et svakt militærforsvar. Hadde det ikke vært for den væpnede støtten fra den fredsbevarende FN-styrken Minusca, ville trolig hovedstaden Bangui allerede falt i opprørernes hender under deres offensiv de første ukene av det nye året.
Maktskifter i SAR har altfor ofte skjedd gjennom kupp, slik det også skjedde i 2013. Da ble den kristne presidenten François Bozize – som selv kom til makten gjennom et Tsjad-støttet kupp ti år tidligere - avsatt av en koalisjon av hovedsakelig muslimske opprørsgrupper, Seleka. Etter at et Bozize-støttet «kristent» motstykke til hypervoldelige Seleka, den såkalte anti-balaka-militsen, gikk til motangrep for angivelig å beskytte den store kristne majoriteten i landet, grep FN i september 2014 inn og etablerte fredsstyrken Minusca for å få slutt på borgerkrigen og overgrepene.
Manglet «god moral»
Den avsatte president Bozize satset på comeback i valget rett før nyttår, men rettsapparatet avviste bare tre uker før valget hans kandidatur. Retten mente han ikke oppfylte kravene om at presidentkandidater må ha «god moral» og «et uplettet kriminelt rulleblad», med henvisning til FN-sanksjonene mot ham for å ha støttet attentater, tortur og andre forbrytelser. Bozize ble deretter anklaget for å ha forberedt et statskupp, og nå spiller eks-presidenten en sentral rolle bak det voldelige opprøret som truer med å utvikle seg til en regelrett borgerkrig.
Det er en maktkamp som også inkluderer internasjonale aktører. Russland støtter regjeringen i SAR i det som åpenbart også er et forsøk på å svekke Frankrikes posisjon i landet og regionen, og det samme gjør Rwanda, mens det militært sterke nabolandet Tsjad – som samarbeider tett med Frankrike - i mange år har hatt kontakt med opprørsgrupper i SAR for å fremme sine egeninteresser der.
60-årsfeiring med bismak
Det er med andre ord en meget kompleks konflikt, i et land som i fjor kunne markere 60-årsjubileet for sin selvstendighet. Fredag er det to år siden regjeringen undertegnet en fredsavtale med 14 opprørsgrupper i landet, den sjuende avtalen på like mange år. Det ble et kortvarig gjennombrudd, og selv før den siste eskaleringen advarte FN om at 2,8 millioner innbyggere – mer enn halvparten av befolkningen - ville trenge humanitær hjelp, bistand og beskyttelse i 2021.
Lutfattige SAR ligger nest nederst på FNs indeks for menneskelig utvikling (HDI), fire av ti voksne er analfabeter, og omtrent sju av ti i SAR lever under den internasjonale fattigdomsgrensen på 1,9 dollar om dagen (rundt 16 kroner). Nesten over alt i landet mangler grunnleggende velferdstjenester, og i 2019 ble det anslått at 60 prosent av befolkningen var avhengige av bistand og beskyttelse.
Korona forverrer kriser
Før de siste kampene var over 1,2 millioner sentralafrikanere på flukt, nesten én av fire innbyggere. I tillegg til væpnet opprør har land og folk vært herjet av tørke og gresshoppeangrep, med påfølgende matmangel og økte matvarepriser. Det er altså en befolkning som for lengst er på felgen sosialt og økonomisk, som nå er i ferd med å bli kastet ut i en humanitær katastrofe og potensiell borgerkrig.
Dessverre er ikke Den sentralafrikanske republikk alene om å være en «glemt» krise som kan bli langt verre i 2021. Da hjelpeorganisasjonen Care nylig la fram sin liste over fjorårets underrapporterte kriser, ble det påpekt at effekten av koronapandemien, sammen med klimaendringene, har økt antallet mennesker som trenger humanitær hjelp med 40 prosent.
Det understreker ikke bare de enorme globale utfordringene pandemien har påført oss, men også hvilken ekstraordinær solidarisk innsats som vil kreves i 2021, dersom ikke gapet til klodens aller fattigste og mest utsatte skal bli enda mer ekstremt enn det allerede er.
