Kampanjens hersketeknikk
Å hevde noens skyld eller uskyld gjør deg ikke til et bedre menneske. Det sier bare noe om hvordan du vurderer bevisene.
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Har den amerikanske filmskaperen Woody Allen forgrepet seg på sin egen adoptivdatter Dylan Farrow? Ikke vet jeg, men det er tema i HBO-dokumentaren Allen v. Farrow hvis fjerde og siste episode blir tilgjengelig i dag.
Dokumentaren føyer seg inn i en ny true crime-dillen. En ny seksjon i det kulturindustrielle kompleks der vi som seere, lyttere og/eller lesere inviteres inn i etterforsker- og dommerrollen og forventes å ta stilling til hva som egentlig skjedde.
Hva skjedde da Woody Allen leide syv år gamle Dylan opp på loftet i 1992? Eller da Michael Jackson inviterte med seg guttunger til Neverland?
Nå kan DU sette sammen puslespillbitene, og utstede dommen!
True crime-sjangerens lover at samtlige spørsmål kan besvares, bare vi pusler, stirrer og studerer dem lenge nok. Det er ikke sant.
Håvard Nyhus, kommentator og Vaktsjef NRK Vestland
Krimgåter til folket
Det er også nok av norske forelegg å fylle lunsj- og fredagspilssamtalene med. Kan «mobilsporet» forklares med at Viggo Kristiansen har sprunget frem og tilbake mellom basestasjonene «Eg A» og «Eg B»?
Kan vi sette lit til avhørsmetoden som gjorde at «fetteren» tilsto? Hva slags planer ble lagt på Orderud gård lille julaften 1998? Var det likevel kjæresten som drepte Tina?
Og hvem kjøpte joggeskoene som etterlot spor i Sloraveien? Er det flyplass-kampen mellom Gardermoen og Hurum som forklarer de besynderlige omstendighetene rundt en norsk sivilingeniørs død i København i juni 1994?
Og til sist: står det til troende at Fredrik Fasting Torgersen drepte Rigmor Johnsen i Skippergata i desember 1957?
Selv forbeholder jeg meg retten til ikke å mene så mye om noen av spørsmålene over – iallfall offentlig. Som en klok mann (Wittgenstein) sa: Det man ikke kan tale om, må man tie om.
Innebygd maktfantasi
True crime-sjangeren legger likevel opp til at samtlige spørsmål kan besvares, bare vi pusler, stirrer og studerer dem lenge nok. Dette er sjangerens implisitte publikumsløfte og innebygde maktfantasi – at enhver tv-titter eller avisleser kan løse saker profesjonelle etterforskere har strevd med i flere tiår.
Problemet er bare at sannheten om de ovennevnte sakene ikke lar seg avdekke, og at de nettopp derfor ikke faller i bero, men år etter år kan forsyne en sulten offentlighet med nye spor og teorier. I en dirrende, aldri hvilende følgjetong som vekselvis forsterkes og svekkes av kombinasjonen historiens glemsel og «Ny, revolusjonerende DNA-teknologi!».
Med tiden skjer da en påfallende overføring, som kan beskrives slik: Fordi sannheten om hva som skjedde i Skippergata i 1957 eller på et loft i Connecticut i 1992 forblir utenfor rekkevidde, får påstandene om skyld eller uskyld i stedet en moralsk omkledning. Spørsmålet om hva som er sant veksles inn i et spørsmål om hva som er godt.
Som om den ene parten har moralsk forkjørsrett bare fordi den har rettet flest begjæringer til Gjentakelseskommisjonen, eller fordi den boikotter alle filmene til Mia Farrow/Woody Allen (velg den ene).
Et sant godhetstyranni
Sagt på annet vis: Det går moralsk prestisje i saken. En kategorifeil der kjærligheten til sannheten sakte korrumperes og byttes ut med sitt vrengebilde – nidkjærheten. Den som vurderer bevisbildet annerledes enn meg må enten være gal, dum eller blind!
Dette er justismord-kampanjens hersketeknikk, som vi også gjenkjenner her hjemme. En mer eller mindre uuttalt påstand om å ha bud på Det gode bare fordi man vurderer bevisene annerledes.
En reinhåret samtale om skyld og uskyld må i stedet starte med denne gjensidige anerkjennelsen: At spørsmålet om hva som en gang skjedde kommer uten moralske dividender, og at den som setter seg fore å vurdere beviser verken scorer eller avgir moralske poeng. Men simpelthen vurderer er skyldspørsmål.
Fra Athen til Jerusalem
Så er ikke spørsmålet om hva som er godt og sant helt løsrevet fra hverandre. Tvert om, ville henolog Egil A. Wyller (1925-2021) ha sagt, som døde i forrige uke. Gjennom et helt liv meislet han videre på den platonske enhetslæren, som understreker at de to til syvende og sist er én. En reise som for Wyllers vedkommende førte ham fra Athen til Jerusalem; fra Det ene til Den ene.
Tilsvarende er kampen om sannhet og kampen om rettferdighet tett sammenvevd. Og den siste er naturligvis moralsk tvers gjennom. Slik alle sinnelagsetikere vil kunne enes om: Å tale den anklagedes sak er godt og riktig, selv når den anklagede er skyldig.
Og det kan det faktisk hende at han er.
