Jacobsen, tusen takk

Det var jubel både blant publikum og anmeldere da Anne Marit ­Jacobsen feiret femtiårsjubileum på scenen med sin egen forestilling på Centralteatret tidligere i høst. Hun hadde kalt den Jacobsen, værsågod!, men den kunne også hatt under­tittelen «Det som kan bli når det ikke går som en tror». Den ­timelange forestillingen var en jubeloppvisning av komikk, ­vemod og musikalitet. Men under det hele lå det en historie om en skuespiller som både hun selv og andre mente var etlet til de store rollene da hun slo igjennom som Hedvig i Vildanden på Fjernsynsteatret. Året var 1970, Anne Marit Jacobsen var 24 år, og klippet vi fikk se under forestillingen nå, fikk oss nok en gang til å holde pusten.

Sånne klipp kan fort virke nedstøvede. Gammeldags spille­stil og tilbakelente vokaler kan virke ufrivillig komiske. Men her dirret det av nærvær. Og bekreftet­ inntrykket vi hadde, vi som så henne den gang, av å oppleve en scenekunstner med potensiale til å bære de aller største og mest krevende rollene i fortsettelsen.

Trekkoppfuglen

Sånn gikk det ikke. Ikke helt. Riktignok spilte hun en klok og modig fru Alving i Gengangere på Nationaltheateret i 2006, men i åpningsnummeret i Jacobsen, værsågod, er hun trekkoppfugl. Med den rollen gjorde hun furore i H. C. Andersens eventyr Nattergalen, og da som nå satt latteren løst når hun fremførte den kunstige fuglens skjærende sang. «Denne rollen har jeg ligget meg til», sa hun nå, og suste direkte inn i en debatt hun selv reiste for noen år siden: at for å få de store ­rollene, må en være ung, slank og lekker. Mens hun selv var fyldig og godt voksen. «Det er ikke alt som går i arv», sukket hun til et bilde av sin vakre mor, sangerinnen Randi­ Heide Steen. Mens alle kunne se at hun hadde samme uslåelige scenesjarm som sin avdøde tante, Kari Diesen.

LES OGSÅ: Hvorfor blir vi ikke ferdig med Hedda Gabler? spør Liv Riiser.

Rytme og trøkk

Nå forsvant hun jo ikke fra scenen etter gjennombruddet i Vildanden. I ­showet sitt fleiper hun riktignok med alle dyrene hun har spilt, hun har endatil vært reke. Men hun har også vært på rollelista i en lang rekke klassikere, og hun spilte Lilly Valentin 300 ganger for 100.000 publikummere gjennom 15 år, bare for å nevne noe. Alltid har hun dukket opp på den helt særegne Anne Marit Jacobsen-måten, skjønt uten å stå i veien for rollefiguren, slik markante skuespillere står i fare for å gjøre.

Likevel, noen Heddapris ble det ikke, enda hun sikkert hadde fortjent det. Det minner hun oss om i en feiende rap i forestillingen, der hun tar i bruk alt hun har av rytme og trøkk. Men kanskje ble det så bra nettopp fordi det ikke gikk som hun tenkte seg? Og fordi hun gjorde det aller beste ut av de rollene hun fikk. Jacobsen, værsågod er et overflødighetshorn fra en scenekunstner som har skapt sin helt egne profil, utenfor den slagne landevei. Forestillingen er et signal til folk med makt i systemet: Norsk ­teater trenger sånne som henne. Samtidig som den er en påminnelse til oss alle: Det er mange veier å gå gjennom livet.

LES OGSÅ: NRK Radioteatrets Macbeth er verdt å høre, tross et litt gammeldags ferniss.

Kurs i raushet

Én ting til ble hengende igjen etter forestillingen: Alderen hennes. Og den store kroppen. I disse dager fyller hun 72, og som jevnaldring med noen kilo for mye tenker jeg: Kan jeg få gå på kurs hos deg? Kanskje har hun slitt med kropp og utseende, hva vet jeg. Men på scenen viser hun dødsforakt for snevre kropps- og ungdomsidealer der hun ruller, vugger, kryper, hopper og rocker seg gjennom forestillingen. Hun vil «rive gladpacken av sin egen stagnasjon», sier hun. Samtidig som hun erkjenner sin alder når hun avslutter med en bønn fra den katolske Bønne­boken: «Herre, du vet bedre enn jeg selv at jeg blir eldre og at en vakker dag blir jeg gammel.»

I kveld starter turneen hennes med Riksteatret. Kanskje kan en (også) betrakte de 18 forestillingene hun skal spille i denne omgang som et slags kurs i mot, opprørstrang, vitalitet og raushet. Også når det ikke går som tenkt.