Ikke ferdige med 22. juli
«Ingenting kommer til å være som før», skrev jeg 22. juli 2011. Slik gikk det ikke.
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Erling Rimehaug
Tidligere redaktør i Vårt Land
Fjernsynsserien om 22. juli brakte meg tilbake til kaoset i Oslo sentrum like etter at bomben smalt. Og til den fortettede stemningen i Rettssal 250 i Oslo Tinghus. Begge deler vekket sterke følelser til live - selv om jeg ikke hører til dem som var direkte berørt.
Utenfra
Jeg var på vei fra Vårt Lands lokaler i Grubbegata rett ved regjeringsbygget da det smalt. Egentlig skulle jeg til Deichmann, men bestemte meg for først å kjøpe en regnjakke - og det reddet trolig livet mitt. Så fikk jeg beskjed om at Vårt Lands redaksjon var evakuert til Abildsø, og at jeg måtte dra dit.
Drosjesjåføren var innvandrer. Vi sa ikke noe til hverandre. Men jeg tenkte: Jeg håper det ikke er dere som har gjort det. Jeg tror han tenkte det samme.
«Vi har levd i en boble av trygghet. Det forferdelige kunne skje andre steder, men ikke hos oss. Nå er boblen sprukket», skrev jeg der i stua på Abildsø, uten å vite hva som skjedde på Utøya.
Jeg trodde - som de fleste andre - at det var terror utenfra som hadde rammet oss. Men det var ikke de andre som sto bak. Det var en av våre egne. Terroren kom innenfra.
Innenfra
Var det derfor vi gikk i rosetog og snakket om kjærlighet? Ville vi gjort det hvis gjerningsmannen var en muslim med bakgrunn fra et annet land? Det var som vi måtte bevise at vi ikke er slik, at dette er noe vi ikke vil vedkjenne oss.
Når jeg nå har lest gjennom det jeg skrev i året som fulgte, ser jeg hvor mye som handlet om å komme til rette med at ondskapen hadde rammet oss innenfra. Var det en gal manns verk? Var det en forklaring vi kunne leve med?
«Hadde han noe valg?» spurte dommer Elisabeth Arntzen da hun oppsummerte saken. Og hun svarte ja. Han hadde hatt en vanskelig barndom, han har en skadet personlighet. Men han visste hva han gjorde, og han kunne valgt ikke å gjøre det. Derfor ble han dømt.
Han ble dømt for sine handlinger. Ikke for sine meninger. Var det meningene som førte til handlingene? Det ble ikke avklart i rettssalen.
Smitte-effekt
Høyreekstrem terror er en like stor trussel som islamistisk terror, sa PST sist uke. Flere terrorister verden rundt viser til Anders Behring Breivik og hans manifest som begrunnelse. PST mener det øker sjansen for nye terrorhandlinger også her. Det har allerede skjedd en gang, i Bærum i fjor.
Tankegodset i Breiviks mani fest ble ikke diskreditert, slik de flest av oss håpet og trodde. Tvert i mot har det blomstret opp og spredt seg. Det viste seg å ha smitte-effekt.
«Det som trengs for at et normalt menneske skal gjøre slike ting, er at man overbeviser seg selv om at mennesker er farlige fiender. Så farlige at de ikke kan tilkjennes menneskelighet. Hvis vi er redde for den ondskapen vi ser hos Breivik, er ikke spørsmålet om vi skal se til høyre eller venstre. Det vi må frykte er nedvurderingen av menneskers verdi.» Dette skrev jeg midt under rettssaken.
Begreper som «islamkritikk» og «innvandringskritisk» blir misvisende. Det er utvilsomt sider av islam som trenger kritikk, og innvandringen har gitt oss problemer. Å la være å snakke om det, skaper grobunn for mistillit og frykt.
Hardere
Det er ved menneske synet skillet går. Der mennesker av annen religion, annen kultur, hudfarge eller politisk oppfatning omtales på en måte som umenneskeliggjør dem, er vi på gale veier. Eller når frykten for de andre blir så truende at løsningen blir å fjerne dem.
22. juli førte ikke til at slike ytringer ble umulige. Tvert om ser jeg nå stadig mer av dem, og ikke bare i de mørke krokene på internett eller i kommentar- feltene til obskure nettsteder.
Er det noe som har forandret seg etter 22. juli 2011, så er det at samfunnsdebatten er blitt hardere og mer polarisert. Den største trusselen mot ytringsfriheten er at de som ikke har de hardeste og spisseste meningene, trekker seg fra samfunnsdebatten, fordi de ikke orker skjellsordene, mis tenkeliggjøringen og aggresjonen. Dermed blir ytterfløyene stående alene om å hisse hverandre opp, og det skapes et inntrykk av et samfunn i dyp konflikt. Det skaper mistillit og frykt.
Ideene
Vi har i mange år fryktet terroren utenfra. Den har fortsatt ikke rammet oss. Det betyr ikke at den er ufarlig, og at det ikke er grunn til å frykte den.
Men jeg opplever at vi fortsatt ikke er kommet til rette med at terroren rammet oss innenfra. Det var «en av oss», som Åsne Seierstad skrev.
22. juli-serien antyder linjer både til sviktende barnevern og til politi som ikke fungerer. Det ligger noen forklaringer der. Men like lite som vi forklarer islamistisk terror med terroristenes vanskelige oppvekst, kan vi forklare høyreekstrem terror bare med gjerningsmannens vanskelige bakgrunn og plagede sinn. Ideene betyr noe.
Derfor må vi spørre om verdigrunnlaget i samfunnet vårt står støtt nok. Om menneskeverdet er mer enn en besvergelse som vi ikke tar fullt på alvor i vår praksis.
Vi er ikke ferdige med 22. juli.
LES FLERE KOMMENTARER:
