Hva gjør vi med Assad?
DØMT: En offiser i den syriske etterretningstjenesten er dømt til livsfarig fengsel for forbrytelser mot menneskeheten. Men sjefen hans, president Bashar al-Assad, er i ferd med å bli tatt inn i varmen igjen.
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
En tidligere oberst i den syriske hæren, Anwar Raslan, ble torsdag dømt til livsvarig fengsel for forbrytelser mot menneskeheten av en domstol i Koblenz i Tyskland. Han ble dømt for mord, tortur, overdrevet frihetsberøvelse, voldekt og seksuelle overgrep.
Under de første opptøyene mot Assad-regimet i Syria for ti år siden var Raslan sjef for Enhet 251, som drev et fengsel og forhørssenter i Damaskus. Mer enn 4000 mennesker ble torturert der, og minst 58 døde mens han hadde ansvaret.
Kom som asylsøker
De tyske påtalemyndighetene hadde samlet vitnesbyrd og beviser fra 70 ofre, bosatt i ulike europeiske land. Det var tildels rystende historier som kom fram om brutaliteten som systematisk ble utøvd under Raslans kommando.
Raslan hoppet av i 2014 og kom til Tyskland som asylsøker. Han deltok på Syria-forhandlingene i Geneve som representant for opposisjonen mot Assad. Det kan være en grunn til at hans fortid ikke ble oppdaget da han fikk asyl. Men så dukket hans navn opp hos andre asylsøkere, og han klaget dessuten på å være overvåket, noe som gjorde politiet oppmerksom på ham.
Raslans forsvarere hevdet at han ikke personlig hadde drept eller torturert noen, og at han bare hadde fulgt ordre. Men domstolen mente han like fullt måtte bære ansvaret.
Selv om vi må akseptere at Assad styrer Syria, er det nødvendig å holde oppe et press for større respekt for menneskerettigheter i landet.
Erling Rimehaug
Assad har ansvaret
Dermed reiser spørsmålet seg om ansvaret til Raslans overordnede - til sjuende og sist president Bashar al-Assad.
Ifølge Syrian Observatory for Human Rights ble mer enn 104.000 mennesker torturert av myndighetene under borgerkrigen i Syria. Assad er også ansvarlig for brutal bombing av sivilbefolkningen i de byene der opprørsstyrkene hadde kontrollen. Og hans styrker har brukt gass mot sivile. Han burde uten tvil stilles til ansvar for forbrytelser mot menneskeheten.
Men den internasjonale krigsforbryterdomstolen kan ikke anklage eller dømme ham, fordi Syria ikke har sluttet seg til domstolen (i likhet med USA, Russland og en rekke andre land). Domstolen kan bare behandle forbrytelser i sine medlemsland.
Dømt etter universell jurisdiksjon
Raslan er derimot dømt i en tysk rett etter prinsippet om universell jurisdiksjon. Det er særlige europeiske lands lovgivning som har tatt opp i seg at noen forbrytelser er så grove krenkelser av menneskerettighetene at de kan dømmes og straffes uansett hvor de er begått og uansett hvor den anklagede befinner seg eller hvilket statsborgerskap vedkommende har.
Saken mot Adolf Eichmann i Israel i 1961 var den første saken som anvendte prinsippet. I 1998 ble Chiles tidligere diktator Augusto Pinochet stilt for retten i Storbritannia. De siste årene er flere slike saker reist mot folk som har søkt asyl i europeiske land.
Hvordan forholde seg til Assad?
For ti år siden vedtok FNs hovedforsamling å be Assad gå av, og i 2016 ba til og med Putin ham om det. Men Putin snudde og hjalp Assad til å vinne tilbake landet. At IS og andre brutale islamistiske grupperinger etter hvert framsto som alternativet, bidro til at kravene om hans avgang stilnet. Nå er han landets ubestridte hersker.
Og dermed blir spørsmålet hvordan verden skal forholde seg til ham. Det mest presserende spørsmålet er hva som skal skje med sanksjonene mot det syriske regimet. Det er USA og EU som innførte sanksjoner, først og fremst mot syrisk oljeeksport, men også andre økonomiske sanksjoner som rammer hardt. Forslag om FN-sanksjoner har blitt møtt med russisk veto.
Hvis Syria skal gjenreises og det skal være mulig for flyktningene å vende tilbake, er sanksjonene en alvorlig hindring. Det er også vanskelig å gjøre noe i Syria uten å samarbeide med de som styrer landet. Når det ikke er noen utsikter til at Assad går av, skal vi da av hensyn til befolkningen i landet normalisere forholdet til regimet? Er det mulig å bare sette en strek over alle ugjerningene de har gjort?
Arabiske land normaliserer Assad
FN-resolusjonen forutsatte at det skulle forhandles fram en politisk løsning som ga grunnlag for et samlet og nytt styre av landet. Men det foregår ingen forhandlinger med sikte på noe slikt. Den prosessen Russland og Tyrkia var involvert i, har stagnert på grunn av uenighet om kurdernes selvstyre nord i Syria. Og USA har trukket seg tilbake.
I stedet er nå den arabiske verden i full gang med å normalisere forholdet til Syria. Gulfstatene og Saudi-Arabia, som for en stor del finansierte opprørerne mot Assad, har nå gjenopptatt de diplomatiske forbindelsene med Damaskus. Det er ventet at den arabiske liga i vår vil ta opp igjen Syria som medlem.
Israel, som har gjennomført en rekke bomberaid mot iranske mål i Syria, støtter denne prosessen. De ser det som en fordel om araberlandene kan bidra til å svekke Assads avhengighet av Iran.
Egypt og Jordan planlegger en gassrørledning via Syria til Libanon. De har fått en under hånden godkjennelse for det fra USA. Biden-administrasjonen har også lettet på noen av sanksjonene for å gjøre det mulig med humanitær hjelp til Syria. Blant annet gjelder det sanksjonene mot syriske banker.
Advarer mot normalisering av Assad
Dette har fått alarmen til å gå i den amerikanske kongressen, der en del demokrater og republikanere har gått sammen om å advare mot normalisering av forholdet til Syria. De ber Biden innføre nye sanksjoner mot regimets folk.
Selv om vi må akseptere at Assad styrer Syria, er det nødvendig å holde oppe et press for større respekt for menneskerettigheter i landet. Dommen i Koblenz er et viktig bidrag til å holde oppe bevisstheten om det. Og det kan komme flere slike dommer.
