Fremmede ord for fremmede ting
Det kristne språket er ikke lenger allemannseie, og det gjør talen om Gud utfordrende. Spesielt når Gud insisterer på å holde seg skjult.
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
I fjor arbeidet jeg som prest, og holdt, som de fleste prester, mange begravelser. Det er interessant og fint av mange grunner. Ikke minst er det en av de gangene en prest først fordyper seg i den konkrete konteksten hun skal formidle inn i, for deretter å kunne legge fram et budskap som beskriver og treffer de sørgendes situasjon.
Fremmede bibeltekster
I bunn og grunn synes jeg gravferdsliturgien til Den norske kirke er god, selv om jeg nok ville tatt noen andre valg dersom jeg skulle bestemt. Der jeg imidlertid har oppdaget nye vansker er et annet sted, nemlig i bibeltekstene.
I en begravelse skal det leses tre bibeltekster. Disse velges blant en god bunke tekstutsnitt fra både GT og NT. De fleste tekstene har motiver direkte knyttet til død, oppstandelse, dom, uforgjengelighet og frelse.
Men med unntak av det første ordet, er denne stripa tematikk ganske fremmed for menigmann. Hvis man ikke har særlig kristendomskunnskap eller interesse for det eksistensielle, er tekstene rett og slett veldig vanskelig å fortolke. Begrepene og forestillingene kan virke brutale, noe som ofte gjør at det er det brutale som taler sterkest. Det betyr ikke nødvendigvis at tekstene bør byttes ut med andre, men det synliggjør et hermeneutisk problem for kirka i en ny tid.
Begrepene og forestillingene kan virke brutale, noe som ofte gjør at det er det brutale som taler sterkest
Åste Dokka
Ord som ikke gir mening
Selv har jeg brukt mange år på å integrere disse tekstene i mitt eget tankeunivers, slik at de faktisk kaster av seg mening når jeg leser dem. Jeg opplever enkelte tekster som fylt av takknemlighet over livet, andre som håpstekster, og andre igjen som kall til oppgjør med meg selv. Men lest rett fra papiret, kan de helt klart forstås veldig annerledes. Ja, hvis de fremmedartede ordene i det hele tatt fester seg.
Ofte kjennes det som om jeg har to språk: Ett som deles av alle som snakker norsk, og så et til, et språk ikke alle forstår
Åste Dokka
Som prest i gravferd var det min jobb å gjøre evangeliet levende for de som enda ikke er døde. Men de færreste er åpne for hermeneutisk refleksjon og argumentasjonsrekker når de tar farvel med mor eller bror. Det er ikke sted eller tid for å gå så mange etapper, snarere må man gå direkte dit man skal: Gi trøst, skape håp, holde liv og død sammen på en måte som gjør at vi kan holde ut en dag til.
Hvordan gjør vi det hvis ordene ikke gir mening?
To språk
Ofte kjennes det som om jeg har to språk: Ett som deles av alle som snakker norsk, og så et til, et språk ikke alle forstår. Det andre språket har ord for ting som mange som ikke forstår ordene heller ikke har noen direkte befatning med. Slik sett blir det kristne eller eksistensielle språket et slags fagspråk eller nisjespråk – fremmede ord for fremmede fenomener.
Når jeg skal snakke med brukere av det første språket om noe jeg bare har ord for i det andre språket, møter jeg stadig problemer. Her en dag ville jeg si til en jeg kjenner at «mitt kall som prest er å forkynne evangeliet». Jeg tror jeg endte med å si at oppgaven min er å formidle kristendom. Jeg tror ikke jeg fikk sagt det jeg ville.
Når språket deler seg, blir sekulariseringa også et kulturtap, og det er ikke et tap bare for dem som ikke vet noe om kristendom, men også for oss som gjerne skulle snakket om det. Eller enda mer: oss som noen ganger har som oppgave og kall å gjøre nettopp det. Vi får ikke uttrykt oss.
Kristendommen er i sitt vesen fremmed, fordi den handler om Gud, og fordi denne Gud er og blir skjult
Åste Dokka
Den skjulte Gud
Men dette handler ikke bare om vår tid. Kristendommen er ikke fremmed bare fordi samfunnet ikke lenger vet hva anfektelse eller syndenød er. Kristendommen er i sitt vesen fremmed, fordi den handler om Gud, og fordi denne Gud er og blir skjult.
De fleste av dagens mennesker blir forferdet når vi leser om middelalderens korstog eller nonner som sultet seg til mystiske erfaringer. For oss er Gud en kjærlig pus, mens tidligere tider kjente lite av den humanismen som preger vår forståelse. De hadde helt andre gudsbilder. Kristendommen er annerledes i dag enn den var for fem hundre eller to tusen år siden. Den kristendommen som vil finnes om to hundre år vil også være fremmed for oss som lever i dag, dersom vi kunne oppleve den.
Og disse historiske bevegelsene gjennom tida peker på en underliggende teologisk sannhet: Vi kan ikke gripe Gud. Ingen kan gripe Gud. Gud unndrar seg vårt blikk. I sin suverene artikkel «Gud» skrev Inge Lønning om et paradoks. Guds vedvarende skjulthet på den ene sida og Guds selvåpenbaring i Jesus Kristus på den andre, kan ikke på noen måte innskrenke eller oppheve hverandre. Gud har åpenbart seg, Gud forblir skjult, og det vi har til å håndtere dette, er språket.
Språket er skjørt
I romanen Tingenes tilstand skriver Sandra Lillebø sterkt om egen oppvekst i en atypisk familie, og vanskene med å tilkjempe seg et språk. For henne var det alminnelige fellesspråket så utilgjengelig at da hun først opplevde at hun mestret det, ble hun rasende på alle som prøvde å leke med det eller utfordre konvensjonene.
Her ligger det en innsikt om språkets skjørhet. Språket er først og fremst fellesskapets enighet om hvilket tegn som står for hvilket fenomen. Det er ingen nødvendig sammenheng mellom tingen og tegnet, og dermed hviler hele språket på at alle forstår og mestrer det. Hvis ikke kan det ikke bære virkeligheten til oss.
Vi som vil forkynne står overfor en formidabel oppgave: Å snakke om et fenomen som holder seg skjult med et språk som ikke lenger er allemannseie.
