Få ting kan gjøre deg så opphengt i deg selv som sorg
Man skal ikke klandre seg selv for å bli selvmedlidende av sorg. Det er sånn man heler.
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Jeg liker ikke mai. Ikke har jeg gjort det de siste fire årene heller. Ikke siden mammaen min fikk en kreftdiagnose i juni 2015, og hun på nyåret 2016 bestemte seg for å leve «til det blir grønt igjen». Så hun døde i mai. Og siden da har jeg syntes at det er den mørkeste, tyngste, tristeste måneden i året.
Mai er egentlig en tid for glede. Hadde hun dødd i november, ville det vært mye mer innafor å vandre sorgtungt rundt. Alle sitter inne og synes synd på seg selv i november.
For sorg gjør at man synes synd på seg selv. Sorg er på mange måter en egoistisk følelse. Få ting kan gjøre deg så opphengt i deg selv som sorg.
Sorgen som et holdepunkt
Ricky Gervais illustrerer det strålende i det britiske svart komedie-dramaet After Life, som for tiden er å finne på Netflix i to sesonger.
Rollefigurens kone har dødd av kreft, og i den endeløse sorgen blir han et ufyselig menneske mot alle rundt ham som prøver å hjelpe. Bryskt skyver han dem unna seg. Han orker ikke medlidenheten deres. Samtidig som han nesten drukner i sin egen selvmedlidenhet (og billig rødvin rett fra flaska).
I serien sier Gervais sin rollefigur at sorgen er blitt et holdepunkt i livet hans. Han navigerer livet sitt ut ifra den sørgelige tilværelsen. Det føles feil å skulle glede seg over noe. Normalen er sorg, ikke glede. Man blir redd for å glede seg, for da kan jo holdepunktet – selve sorgen – forsvinne. Da kan i verste fall den man har mistet også bli glemt.
Det hjelper å være selvmedlidende
Det var ingen som fortalte meg at jeg kom til å huske mamma best når jeg har det verst. At nærværet av henne ville føles sterkest i de vondeste øyeblikkene. Det er jo ikke så rart man blir selvmedlidende av noe sånn. Selvmedlidenheten dyrkes for ikke å glemme.
Etter at komiker Nils-Ingar Aadne mistet kjæresten, skiløperen Ida Eide, skrev han en kronikk på NRK Ytring om sorg. Hans ønske var ikke å føye seg inn i rekken av «så synd det er på meg»-bidrag til offentligheten. Han understreket hvor vanskelig balansegangen mellom åpenhet og selvmedlidenhet faktisk er.
Det har han helt rett i. Jeg skriver om sorgen fordi det hjelper. Det hjelper både å være selvmedlidende og åpen om det.
Selvmedlidenhet er omsorg for en selv
Grunnen til at man blir så opphengt i seg selv av sorg er at den tar så voldsomt mye plass. Den overskygger alt annet. Da blir det vanskelig å få øye på det rundt seg. Det er mer enn nok å forholde seg til vellet av vonde følelser som har en tendens til å renne over når du minst venter det.
Man skal ikke klandre seg selv for å bli selvmedlidende av sorg. Det er sånn man heler. Ved å gi seg selv og de ubehagelige følelsene plass.
Vi er vant til å tenke på selvmedlidenhet som noe utelukkende negativt, men egentlig er selvmedlidenhet på mange måter omsorg for en selv. Å oppdage at du er selvmedlidende gir deg mulighet til å ta innover deg din egen situasjon og se deg selv også utenfra. At du forstår hvordan du oppfører deg hjelper også de rundt deg til å takle deg og følelsene dine.
Alene med sorgen
Psykolog Atle Dyregrov forteller at mange som har lidd smertefulle tap nå har sagt at de kjenner seg mer på linje med resten av verden. Alle må forholde seg til en krisesituasjon. Alle sørger vi på et eller annet vis.
Vi sørger over en tapt russetid, en tapt arbeidsplass, et tapt pusterom fra samboeren, en tapt inntekt og tapte drømmer. Mange av oss har også mistet noen nå. Midt i denne universelle sorgen. Og for mange blir sorgen man kanskje endelig hadde fått litt på avstand, enda nærmere.
Når samfunnet stopper opp, får du ekstra god tid til å kjenne etter. Det kan ha positive konsekvenser, men det kan også dra deg langt, langt ned. Hvis du allerede sørget før dette startet, hjelper det ikke akkurat å se dødstallene stige på skjermen foran deg. Og enda mer enn før er du kanskje helt alene med sorgen. Da får selvmedlidenheten også ekstra god plass.
Det blir grønt igjen
Da skal du kanskje la den ta den plassen, samtidig som det lønner seg å ta imot hjelp fra dem rundt deg. Mest sannsynlig forstår de deg bedre enn du tror. Fordi vi alle kan kjenne igjen de samme følelsene, selv om de har meldt seg på ulike måter til ulike tider. Sånn som nå, når vi alle må takle små og store tap – og vi alle synes litt synd på oss selv.
Det kommer alltid til å bli grønt igjen. Kanskje kommer ikke mai til å føles like tung og vond om ett, fem eller ti år. Men de største øyeblikkene i livet vil for alltid ha en bismak. Da er det lov å ta seg tid til å kjenne litt på den.
LES MER FRA VÅRT LAND:
• Anmeldelse av After Life: Også Ricky Gervais er blitt sentimental
• Åste Dokka: Hvem er jeg hvis jeg ikke kan se og kan synes?
• Ingeborg Misje Bergem: Jeg har aldri fått presentert dødsfall i blodrøde tall
