En smie med rom for flere?
Når tankesmien vil innsnevre det teologiske ytringsrommet, blir kristendommen skadelidende.
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Min tro-spalten er et speil for vår tids egendefinerte gudsbilder, skrev Joakim Magnus for noen uker siden i avisa Dagen. Overskriften var: Ikke mat gullkalven! Min tro er en intervju-serie i Vårt Land, der avisas journalister i nesten tretti år har intervjuet kjente og mindre kjente personer om hva de tror på.
Det får være greit at Magnus er irritert. Det er lov å ikke like alt man leser i Vårt Land, jeg gjør heller ikke det. Og jeg har ikke behov for å være denne avisas apologet. Men likevel er jeg interessert i hva Magnus sier. For han er daglig leder i tankesmien Skaperkraft, og dermed sender hans offentlige skriving signaler om hva Skaperkraft står for.
Det teologiske ytringsrommet
Ordet teologi er sammensatt av de greske theos og logos, og betyr ord eller lære om Gud. Teologien er ikke statisk. Den landet ikke fiks ferdig i noens fang for å spres videre utover derfra. Nei, den er helt og holdent menneskers verk, menneskers forsøk på å bruke våre begrensede ord, tanker og logikker for å beskrive hvem Gud er. Derfor er teologien en bred og lang samtale. Den har vart like lenge som gudstroen, og alle mennesker er invitert inn i den.
For kristen teologi gjelder det at den tar utgangspunkt i vår åpenbaring, nemlig Jesus Kristus. De nytestamentlige forfatterne var de første som forsøkte å beskrive ham. Etter dem har vi fortsatt.
En teologi som ikke knytter an til Jesus, kan ikke regnes som kristen teologi. Utover det må ytringsrommet være stort. Dersom noen sier noe som virker feil, enten nå eller mange år etterpå, kan vi diskutere det og justere oss.
Det er farligere å forsøke å avslutte samtalen om Gud enn å la den løpe videre
Dekonstruksjon og overlevering
For mange er det fristende å stoppe samtalen om hvem Gud er. Det er fristende å tenke at det eneste vi kristne driver med er overlevering: Vi får en pakke fra våre foreldre og gir den videre til våre barn. Men som de siste ukers debatt om dekonstruksjon har vist med all mulig tydelighet, er dette feil. Ikke bare er det en svært lite strategisk tenkemåte, det er også teologisk uholdbart: Ingen har noen privilegert tilgang til kunnskap om Gud, heller ikke om de for lengst er døde.
For det de engstelige sjelden tenker på , er at det er farligere å forsøke å avslutte samtalen enn å la den løpe videre. Enhver som får kristendommen i gave, er nemlig nødt til å gjøre den til sin for å ikke miste den. De fleste har stort behov for å stille spørsmål, bearbeide, prøve ut, gjøre sin egen fortolkning, lete bakover i historien, lete utover i dagens landskap, finne sine knagger, logikker, metaforer. Det betyr ikke at alle må ende opp med hver sin private teologi, men at alle skal få være med i samtalen om hvem Gud er.
Dermed er det underliggende budskapet ikke at teologien skal stilne, men at det teologiske arbeidet er forbeholdt noen få
Hva er en tankesmie?
Men i Dagen stenger Magnus resolutt igjen dørene til tankesmia. Han tegner opp hvilke tanker som er riktige å smi fram og hvilke som er feil. De gudsbildene som dukker opp i Min tro kastes ut i kulda, og dermed er disse tankenes tenkere heller ikke velkommen som arbeidere. I stedet vil Magnus løfte fram «Bibelens Gud».
Hadde det vært slik at «Bibelens Gud» var en entydig skikkelse, hadde Magnus hatt et greit poeng. Men Bibelen er jo alt annet enn entydig. Og dersom den hadde vært det, hadde ikke teologisk tenkning og forskning eksistert. Ei heller kristne tankesmier. For hvem trenger å smi tanker hvis man har fått dem ferdig produsert?
Det kan virke som om Magnus mener at teologi, både den profesjonelle og hobbyvarianten, er feil. At det å tenke selv, dekonstruere og rekonstruere, er å tilbe en gullkalv. At det å ikke akseptere det man blir fortalt er å dyrke avguder. Problemet er bare at han selv forteller om sine gudsbilder, om sin teologi.
Dermed er det underliggende budskapet ikke at teologien skal stilne, men at det teologiske arbeidet er forbeholdt noen få. Det er de andre, de som mener feil, som ikke får lov til å være med i den kristne samtalen.
Å bruke rettroenhet som inngangsbillett til den teologiske samtalen, tjener til å stilne folks stemme og engasjement
Setter ned foten for tankens frihet
Det er ikke vanskelig å være enig med Magnus i at Gud alltid er større enn hva vi forestiller oss. Men det er umulig å kreve at vi ikke skal danne oss bilder av hvem Gud er, og det er også helt ute av takt med hva de bibelske forfatterne og aktørene gjør når de snakker om og skriver om Gud. Magnus ser ikke ut til å anerkjenne skillet mellom Gud og gudsbilder.
For når man danner seg gudsbilder, er det i visshet om at de er menneskelige, ikke guddommelige. Nettopp derfor trengs mange bilder og mange som kan smi dem. Det som skjer i en tankesmie er i sin natur intellektuelt arbeid. At en leder av en tankesmie så til de grader setter ned foten for tankens frihet og hvilke ytringer som er velkommen i en samtale, kan ikke være annet enn begrensende.
Å bruke rettroenhet som inngangsbillett til den teologiske samtalen, tjener til å stilne folks stemme og engasjement, ikke til å stimulere til videre utforskning og samtale. Langt mindre til å «forme kulturen ved å bygge bro mellom kirke og samfunn», slik Skaperkraft har som sin visjon. Slik stagnerer kristendommen.
Å ha Gud til avgud
Begrepet «Bibelens Gud» er kodespråk. Det betyr en bestemt versjon av Gud, et bestemt gudsbilde. For Bibelens Gud er alt annet enn entydig og formulerbar. Den som hevder å tro på Bibelens Gud, som hevder å ha funnet ut av det, har nettopp skapt seg et gudebilde, en gullkalv. Ifølge Luthers Store katekisme er det fullt mulig å ha Gud til avgud.
Kun den som holder det åpent hvem Gud er, er åpen for Guds ugripbarhet og radikale annerledeshet. Den åpenheten er ikke særlig troverdig hvis man har utdefinert dem som er uenig med en selv.
