«Det er vondt å la en andunge dø. Men det ble vondere å gripe inn»
Det gjør vondt å la en andunge drukne i fred. Men det ble vondere å gripe inn.
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
I det synsinntrykket nådde fram til hjernen, forstod jeg at dette bildet ville bli i meg for alltid:
Datteren min kommer opp av tjernet med en forkommen andunge i hendene. Så endrer ansiktsuttrykket hennes seg, i det hun forstår at hun sannsynligvis har vært for sen til å redde den.
Det som hadde skjedd i forkant, var en pussig seanse. Vi var en gruppe fra et par-tre småbarnsfamiler som stod ute i et skogstjern og skulle til å legge på svøm, da en nærmest uidentifiserbar skapning fra dyreriket kom plaskende bortover vannoverflata like ved. Noen trodde det var en hund. Jeg trodde det var en and som holdt på å spise en frosk.
Da den ble stille, og svømte rolig bort, så vi at det var en and. Den hadde holdt en andunge i nebbet. Og presset den under, igjen og igjen. Mens den voksne anden svømte rolig bort, så vi andungen kjempe for å holde hodet over vannet, og for å komme seg inn til land.
Det vi hadde sett, er jeg ganske sikker på, var en andemor som drepte ungen sin. Og det vi så nå, var et barn som stod med den i hendene og lurte på hvorfor.
Et stort ansvar
I denne situasjonen var det nok noen ting vi skulle gjort annerledes. Men nå hadde vi engang ordnet oss slik, at vi hadde påtatt oss et visst ansvar for en andunge som lå og slengte på nakken i lyngen i vannkanten. Det var det ene.
Det andre var at barna våre ganske raskt fikk en del nye spørsmål om hvordan ting henger sammen i denne verdenen vi har bragt dem inn i.
Det er vanskelig å google seg fram til hva man bør gjøre dersom en først har brutt inn i naturens orden. Det er også tynt med hjelpetelefoner for den slags – jeg nådde en telefonsvarer som sa at de hadde blitt tvunget til å slutte å gi råd på grunn av fugleinfluensaen. Uff, man skal kanskje ikke ta på døende dyr?
Det vi hadde sett, er jeg ganske sikker på, var en andemor som drepte ungen sin. Og det vi så nå, var et barn som stod med den i hendene og lurte på hvorfor
Sondre Bjørdal
Og om andungen på mirakuløst vis skulle kvikne til: Hva kunne vi egentlig håpe på? Kanskje fantes det en liten mulighet for at den skulle bli adoptert av en annen flokk, eller kanskje hadde den en ekstrem evne til å selv finne ut hvordan man overlever helt alene.
Det gikk 45 minutter. Da den nesten ikke beveget på seg lenger, tok jeg en pinne og dyttet den tilbake i vannet. Vi var en mutt og lite pratsom gjeng på veien tilbake til busstoppet.
Dyrenes rasjonalitet
Det kan selvfølgelig tenkes at denne andemora stod for en autoritær og sadistisk oppdragelse, og det skal sies: De tre gjenlevende andungene holdt rekka upåklagelig etter all dramatikken.
Men jeg kan ikke felle noen dom. I ettertid har jeg lest at ender kan drepe et av ungene sine hvis det er for knapt med mat til å fø dem alle. En and kan også drepe en unge hvis den ikke er levedyktig. Kanskje hadde andemor tatt sitt livs vanskeligste valg. Selv om det betyr at vår inngripen da kun bidro til å forlenge lidelsen, så håper jeg dette var motivet bak drapet.
Det var denne forklaringen vi klamret oss til på bussturen hjem.
Ingen læreplan for barneoppdragelse
Det finnes ingen læreplan for vanlig barneoppdragelse. Men om det hadde fantes, vil jeg tro at vi på denne skogsturen kom innom tema som helst skal komme opp litt senere i oppveksten. For vi kan si til barna at naturen er barsk, men rasjonell – men så vet vi jo at den også kan være beint fram ond, som når en kylling støtes ut av flokken. Vi kan si at vi mennesker er fundamentalt annerledes enn dyr og aldri vil kunne handle slik – men vi vet at det stemmer jo heller ikke.
Det finnes ingen læreplan for vanlig barneoppdragelse. Men om det hadde fantes, vil jeg tro at vi på denne skogsturen kom innom tema som helst skal komme opp litt senere i oppveksten
Sondre Bjørdal
Det lille jeg kan si da, er dette: Heller ikke jeg forstår hvordan verden henger sammen. Men jeg er enig i at det er vondt – ja, helt uakseptabelt – at andungen måtte dø. Og det er skrekkelig at Larissa må sitte utenfor butikken og tigge. Og at det finnes folk som er fattige rundt oss. At noen hunder halter, og at det for tjue år siden ble funnet et død baby i skogen i Drammen. Det kan jeg si. Og det er sant, alt sammen. Mellom alt det fine er det mørke flekker som barna kommer til å oppdage uansett, det beste vi voksne kan gjøre er å hjelpe dem i erkjennelsen av det.
Og når det har gått litt tid, så kan jeg si takk.
Takk for at du i den barnlige erkjennelsesprosessen noen ganger kakker hull på den beskyttende hinna som har lagt seg mellom meg og verden utenfor, slik et hvitt lokk av fett legger seg over fårikålen i kjøleskapet. Den hinna vi snakker om når vi sier at vi har blitt herdet, men egentlig mener at vi ikke lenger orker å ta inn over oss omfanget av de eksistensielle eposene som hele tiden utspiller seg foran oss.
