Den politiske klassen
Jeg kjenner meg ikke igjen i norsk politikk. Derfor er jeg ikke så sikker på at tilliten til politikerne består gjennom stadig nye skandaler.
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Det er ikke avklart om Erna Solberg kan gjenvinne tilliten og bli statsminister igjen. Uansett er det ikke sikkert slike enkeltskandaler virker ødeleggende på folks tillit til det politiske systemet. Kanskje kan tilliten til og med øke når det viser seg at skandaler avsløres og reageres på.
Denne optimistiske analysen har blitt fremmet av flere den siste tiden. Og den styrkes av erfaringen så langt. De siste fem årene har vi hatt en rekke politiske skandaler. Hver gang har tilliten til politikerne gått litt ned. Men så har den tatt seg opp igjen. Valgdeltakelsen var litt lavere i år enn ved sist lokalvalg. Likevel er oppslutningen over lang tid omtrent den samme.
Markedstenkningen har slått gjennom også i politikken. Velgerne er blitt til kunder som man skal selge en vare til
Erling Rimehaug
Men er det sikkert at det vil fortsette slik? Det er ikke skandalene i seg selv som er grunnen til at jeg opplever en uro for at det plutselig kan tippe over og begynne å rakne. Det er følelsen av at noe har forandret seg fundamentalt de senere årene.
For mye tillit?
«I et land der man viser stolthet over høy tillit mellom velgere og politikere», skrev Financial Times i en artikkel om Erna Solberg og Anniken Huitfeldt. Det kan leses som en antydning av at vi har en overdreven tillit. Det er i alle fall hva korrupsjonsjeger Eva Joly mener. Hun hevder at korrupsjon og nepotisme kan gå under radaren her i landet fordi vi tror for godt om hverandre.
Er det sikkert at det er blitt så mye mer politisk ukultur? Det kan jo være at mediene er blitt flinkere til å gå politikerne etter i sømmene, slik at skandalene er et resultat av at mer avdekkes. Den siste bølgen av skandaler startet med avsløringene av stortingsrepresentanters misbruk av reiseregninger i 2018. Dermed begynte flere journalister å ettergå politikerne, og så har det gått slag i slag med etterlønn, pendlerboliger, habilitet og aksjer.
Tillitsverv krever tillit
Dermed kan man se dette som et bevis på at politikere er som folk flest: De benytter seg av de mulighetene som finnes til å skaffe seg fordeler og penger. Det kunne jo bidra til å minske avstanden mellom politikere og andre. Men som Åslaug Haga sa da hun måtte gå som statsråd på grunn av et stabbur: Politikere måles strengere enn andre. De er nemlig tillitsvalgte – og av den som gis tillit kreves det mer.
Det er her jeg synes å se en mer dyptgående endring: Å være politiker blir stadig mer et yrke eller en karriere, og stadig mindre et tillitsverv.
Politikken er endret
Da jeg for snart femti år siden kom på innsiden av det politiske miljøet som journalist, var politikerne annerledes enn i dag. De fleste av dem hadde et liv utenfor politikken, i alle fall hadde de hatt det. Politikken var ikke en karriere, det var noe som kom i tillegg til den innsatsen de alt hadde gjort. For mange var politikken en fortsettelse av det engasjementet de allerede hadde i ideologisk pregede folkebevegelser. Det var saken som drev dem, og det var den de skulle tjene også som politikere.
Det kunne nok føre til uheldig samrøre. Når Einar Gerhardsens ga verv til sine turkamerater, så opplevde ikke han noe habilitetsproblem. For ham handlet det om å styrke bevegelsen, ikke å gi vennene fordeler. Kåre Willoch opplevde ikke selv at det lå noen bindinger i at han fikk lønn fra Rederiforbundet mens han satt på Stortinget. Han mente hans politiske valg ikke ble påvirket av det.
Markedstenkning i politikken
Når jeg i dag ser politikken utenfra, ser jeg en verden som virker annerledes. Politikk er blitt en profesjon. Politikerne er blitt mer like. De snakker på samme måten. Ofte virker som de framfører en lekse de har blitt instruert i stedet for å svare på spørsmål. Lobbyister, kommunikasjonsrådgivere og journalister inngår i et slags felles spill – der de også bytter roller. Det er blitt vanskeligere å forstå hvem som tjener hvilke interesser.
Mest grunnleggende er det at markedstenkningen har slått gjennom også i politikken. Velgerne er blitt til kunder som man skal selge en vare til. Da trenger man markedsføring, reklame og dyktige selgere. Når velgeren blir kunde, blir politikeren en selger.
Politikk som karriere
Partiet blir et springbrett for en karriere i den politiske bransjen. Dermed blir politikken et mer individuelt prosjekt, ikke en felles innsats for en bevegelse. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det er en av de dypeste grunnene til krisen Arbeiderpartiet har havnet i.
Når politikken blir en profesjon og en karrierevei, blir det også mer naturlig å tenke at man skal ha noe igjen for innsatsen. Samtidig er den norske oljestaten blitt rik. Det er mye penger som fordeles gjennom politiske prosesser. Dermed muligheten for korrupsjon er blitt større – noe som gjør det nødvendig med mer regler og kontroll. Og det har åpnet seg muligheter for en lukrativ karriere som lobbyist etter tiden som politiker.
Fare for tillitskløft
Det er denne nye relasjonen mellom politikere og velgere som gjør at det kan utvikle seg en tillitskløft. Det er ikke skandalene i og for seg som er problemet. Men dersom det oppleves at vi har en politisk klasse som kan holde seg til andre regler og som har andre vilkår enn folk flest, kan det få tilliten til å begynne å rakne.
Derfor er det ikke strengere regler og mer kontroll som er det viktigste. Det kan være nødvendig. Men et viktigere spørsmål er hvordan vi kan hindre at politikken utvikler seg til en verden for seg selv, der folk flest i stadig større grad opplever at de står utenfor.
