Den gode nasjonalismen

Jeg våknet i grålysningen av bråk utenfor. Da jeg kikket ut vinduet, rullet en lang kolonne av sovjetiske tanks forbi vinduet mitt. Jeg ble livredd. Var et nytt angrep på gang? Det var bare noen uker siden angrepet på fjernsynstårnet der 13 mennesker ble drept.

Det er akkurat nå 30 år siden morgenen i Litauens hovedstad Vilnius, der jeg hadde havnet midt oppe i den dramatiske kampen for nasjonal selvstendighet i de tre baltiske landene. Gjennom tre avgjørende år var jeg der jevnlig. Det ble til et varig engasjement.

Syngende revolusjon

«Den syngende revolusjonen» er betegnelsen som er blitt brukt om frigjøringen av Baltikum. Jeg opplevde det først i Latvias hovedstad Riga. Der satt folk rundt bål på barrikadene og sang firstemte sanger hele natta. Blomstersmykkede bilder av de som var blitt drept understreket at dette var alvor. Ubevæpnede sivile håpet å stoppe sovjetiske tanks med sang.

Det var likevel i Estland begrepet sangrevolusjonen ble til. Der ble den nasjonale reisningen for 150 år siden båret fram gjennom estiske folkesanger i en enestående korbevegelse. Helt siden 1869 har de samlet seg til en kjempestor korfestival hvert femte år. Under Sovjettiden var det røde faner i stedet for estiske flagg og man sang Internasjonalen og Sovjets nasjonalsang.

I 1969 begynte forsamlingen spontant å synge «Mu isamaa» (Mitt fedreland). Militærorkesteret forsøkte å drukne sangen, men ble helt overdøvet. Etter det var denne sangen et populært innslag på alle festivalene. På 80-tallet ble det arrangert flere spontane festivaler, der også nykomponerte nasjonale sanger fikk plass.

Sangfestivalen i 1990 ble en sterk nasjonal markering. Både Estland, Latvia og Litauen hadde erklært seg selvstendige for å teste ut Gorbatsjovs glasnost. Da sovjetiske styrker rykket inn i januar 1991, fryktet mange at det skulle bli en gjentakelse av det som skjedde i Ungarn og Tsjekkoslovakia noen tiår tidligere.

En fredelig nasjonalisme

Stemningen var likevel preget av optimisme og fellesskap, og ikke minst en sterk tro på at ikke-vold og kultur ville seire mot våpnene. Men i løpet av 1991 ble Sovjetunionen oppløst innenfra. På sett og vis fikk balterne selvstendigheten som gave - selv om de hadde kjempet for den.

Den nasjonalismen jeg møtte i de baltiske landene var fredelig, mer preget av samling om felles kultur enn av kamp mot andre. Dette var et eksempel på en god nasjonalisme, en nasjonalisme som knytter folk sammen til felles innsats i stedet for å sette dem opp mot andre.

Men når det som skiller fra andre blir viktigere enn det som samler, får nasjonalismen et ekskluderende preg. Og når flere nasjonaliteter finnes i samme geografiske området, blir konflikten lett voldelig. Derfor har nasjonalismen fått en negativ klang.

Mot Sovjet mer enn mot russere

Den baltiske nasjonalismen var i liten grad rettet mot russere. Det var overraskende. Alle tre landene hadde vært under russisk styre i over to hundre år. Det ble drevet en russifiseringspolitikk, og mange russere ble flyttet til de baltiske landene.

Når selvstendighetskampen likevel ikke ble en kamp mot russere, var det nok delvis fordi både russere og baltere kjempet mot mot sovjetisk undertrykkelse. Kanskje forsto man også at det kunne skape en farlig indre splittelse om man provoserte den store russiske minoriteten.

Men etter at selvstendigheten var et faktum, ble forholdet til russerne mer betent. Da jeg på slutten av 90-tallet konfronterte politisjefen i Tallinn med at byen hadde flere drap pr. innbygger enn New York, svarte han:«Men det er jo bare russere som dreper hverandre». Russerne ble ikke helt regnet med, de sto på siden av det nasjonale fellesskapet. Særlig var kravet om at man måtte kunne estisk for å få statsborgerskap en hindring.

Nasjonalkonservative strømninger

På 2000-tallet var det mye uro og protester blant russerne, som opplevde seg som diskriminert. Blant estlendere var det frykt for at Russland skulle bruke dette til å gripe inn. Fortsatt er russere overrepresentert på alle negative sosiale statistikker. Frykten for Russland ligger bak når alle de tre baltiske landene har blitt medlemmer av både EU og Nato. Her kan man altså si at nasjonalisme motiverer for internasjonalt samarbeid.

De siste årene har nasjonalkonservative strømninger som ligner de vi ser i Polen og Ungarn vunnet tilhengere også i baltiske land. Det konservative folkepartiet i Estland og Nasjonalalliansen Alt for Latvia har begge vært med i regjeringer i de senere årene. De er innvandringskritiske og kritiske til alt russisk, er mot homofile ekteskap, kritiske til EU, men mer radikale i økonomiske og sosial spørsmål.

Under krigen var det mange baltere som sloss på tysk side mot Sovjet. Noen vil rehabilitere dem som gode patrioter. Det konservative folkepartiet har deltatt i minnemarsjer for de estiske SS-soldatene. Men denne koblingen mellom nasjonalisme og nazisme er et betent spørsmål i alle de baltiske landene.

Både positiv og negativ

Utviklingen i de baltiske landene illustrerer at nasjonalisme verken er entydig positiv eller negativ. Nasjonalisme knytter folk og stat sammen. Derfor er det skadelig å undertrykke den. Det gjelder bare å hindre at den retter seg mot andre og skaper skiller mellom folk.

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug har i en årrekke vært en av Vårt Land profiler, som redaktør og journalist, og er nå tilknyttet avisen som kommentator.