De anonyme prøveballongene

I Norge har vi de siste årene blitt vant til at regjeringsalternativer er klargjort før valget. Vi har kanskje begynt å tro at dette er politikkens natur. Men ser vi til andre europeiske land, er det vel så vanlig at regjeringskonstellasjoner blir avgjort etter valget. Akkurat nå ligger det an til at nettopp det kommer til å skje i Norge etter valget 2021.

Ren Ap-regjering?

Det har i lang tid blitt stilt spørsmål om Ap vil ønske å ta makten alene til høsten, særlig i Ap-kretser, men også i pressekretser. Diskusjonen om dette alternativet tiltok med full kraft i Ap-kretser etter at Trygve Slagsvold Vedum på landsmøtet gjentok at hans parti ønsker en Sp/Ap-basert regjering. Like etter dette skrev Dagbladet en sak basert på anonyme kilder i Sp som hevdet at «dersom Jonas Gahr Støre krever en regjering som inkluderer SV, forlater Trygve Slagsvold Vedum forhandlingsbordet. Da lar Vedum heller Støre regjere alene.»

Dette provoserte åpenbart mange i Ap. Da Aftenposten denne uken skrev at «kilder på høyt hold i Ap» hevdet at «Sp-veto mot SV kan føre til ren Ap-regjering», var det ikke særlig overraskende. Et slikt utspill måtte komme. Ikke minst fordi det var et direkte svar på det det anonyme Sp-utspillet. I et stort parti som Ap finnes det selvsagt krefter som rører på seg når de opplever at en kommende samarbeidspartner legger premisser for samarbeidet etter valget.

Men det betyr ikke det samme som at Aps ledelse, sentralstyre og stortingsgruppe vil gå like tøft ut i forhandlinger etter valget. Flere Ap-folk peker i bakgrunnssamtaler på at Aps sentralstyre nylig var helt samstemte om at Ap kun har en plan A: Et regjeringssamarbeid med både Sp og SV. Ap har all interesse av en flertallsregjering der de harde kampene blir tatt internt i regjeringen, og der en regjering ledet av Støre framstår samlet, slagkraftig og handlingskraftig. Dessuten vil Ap stå i en slags mellomposisjon i flere av disse spørsmålene.

Anonymt Sp-utspill

Men det er heller ikke vanskelig å forstå hvorfor Sp har en strategi der de utelukker SV. Denne strategien som både er strategisk og politisk. For det første har Sp greid å kapre en rekke velgere fra FrP og Høyre. Disse velgerne er åpenbart ikke så interessert i en regjering der SV deltar. Noen av dem vil kunne gå tilbake til FrP og Høyre dersom Sp flagger et ønske om å samarbeide med SV. Men det finnes også rene politiske årsaker. De to partiene har ulike syn i spørsmål innenfor sentrale områder som klimapolitikken, rovdyrpolitikken, skattepolitikken og flyktningpolitikken.

Mens flere på venstresiden utfordrer Sp til å jobbe for en «en samlet venstreside», vil de snakke for døve ører. Sp er ikke et «venstreparti», og opplever seg heller ikke som det. Sp er et sentrumsparti som i prinsippet kan samarbeide begge veier. Rent historisk har de også gjort det. For tiden opplever Sp åpenbart at de får mest gjennomslag med Ap. Derfor var også Sps parlamentariske leder Marit Arnstad, som definitivt er en av de to mektigste politikerne i Sp, ute og avviste at Sp vil reise seg fra forhandlingsbordet, slik anonyme kilder påsto. Hun karakteriserte utspillet som «anonyme spekulasjoner». Hun sa blant annet til Adresseavisen at «Sp går til valg på et samarbeid med Ap. Men det Senterpartiet jeg er medlem av, er et parti som alltid forhandler. Og ofte til siste slutt». Den som hørte nøye etter Vedums budskap på landsmøtet og i tiden etter, la merke til at han aldri ned et totalt veto SV. Han svar er alltid at en Sp/Ap-regjeringer er Sps strategi.

SV og «sentrumsregjeringen»

SV på sin side framstår med relativt lave skuldre i denne debatten. Som også Sp har de et godt kort på hånda. Partiets strateger vet at dersom det oppstår tvil om at Ap ikke vil ha dem med i regjering, kan det føre til at en rekke velgere i skjæringspunktet mellom Ap og SV stemmer på Lysbakkens parti for å gi dem kraft til å sørge for at regjeringen ikke blir for sterkt preget av sentrum. Det er ikke uten grunn at Lysbakken omtaler en Sp/Ap-regjering som en «sentrumsregjering». Strategisk har han alt å vinne på en slik oppfatning av en topartiregjering.

Ap og SV har dessuten majoriteten av velgerne på sin side. Aftenposten skrev i April at hele 33 prosent ønsker en regjering av Ap, Sp og SV. Kun 17 prosent vil ha kun Ap og SV. Til sammen vil 50 prosent ha regjeringsskifte. Til sammen 37 prosent vil ha en borgerlig regjering fordelt på to ulike alternativer.

De finner sammen

Selv om det nå ser ut til å være både uenighet og ulike oppfatninger mellom de tre gamle rødgrønne partiene, er det ingen grunn til å tro at de ikke vil finne sammen etter valget, i en eller annen variant. Det er hverken helt utelukket at det blir en rødgrønn regjering der SV er med, selv om det åpenbart vil bli tøffe forhandlinger for å få en slik regjering på plass. Til tross for at Sp flørter med saks-samarbeid med høyresiden, må man aldri glemme at partiet Høyre tross alt er Sps hovedfiende i politikken. Hver gang Vedum åpner munnen og kritiserer regjeringens mange reformer, er det partiet Høyre han kritiserer. Om Vedum er kritisk til SV, er han betydelig mer kritisk til Høyre. Det er dette Vedum har vokst seg stor på. Det er heller ikke umulig at SV velger å stå utenfor dersom Rødt blir store. Det kan gjøre det krevende å få stadig kritikk fra et sterkt parti til venstre.

Det minst sannsynlige alternativet er en ren Ap-regjering, selv om den ikke skal utelukkes helt. Ap har riktignok regjert alene før, men den politiske situasjonen var en helt annen. Ikke minst vil budsjettprosessene hvert år bli svært krevende med samarbeidspartnere på hver side med tunge og svært ulike krav.

Dermed er det valget og styrkeforholdet som avgjør hvilken regjering vi får. Nå som alltid ellers.

Berit Aalborg

Politisk redaktør