Arabiske stemmer avgjør
ISRAEL: Palestinernes stemmer kan avgjøre hvem som blir Israels neste statsminister. Om de samler seg, kan de få mer innflytelse.
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Arabere utgjør 20 prosent av befolkningen i Israel - og i økende grad definerer de seg selv som palestinere. De kunne utgjøre en vesentlig politisk kraft. Men de er splittet politisk og har som oftest lav valgdeltakelse. Likevel er de i ferd med å få mer innflytelse.
Nok et israelsk valg handler om Benjamin Netanyahu. 1. november får vi vite om han kommer tilbake som statsminister, etter at han i fjor ble presset ut av en uvant koalisjon av ytre høyre og ytre venstre. Da et par av regjeringens representanter i sommer hoppet over til opposisjonen, mistet statsminister Yair Lapid flertallet, og dermed skal det nok en gang holdes valg.
De arabiske partiene er i ferd med å bli en maktfaktor i israelsk politikk. Det kan på sikt stanse den høyredreiningen som har vært så tydelig de siste årene.
Erling Rimehaug
Netanyahus blokk av Likud og religiøse partier ligger an til å få flest stemmer, men trolig ikke nok representanter til å danne regjering. Et eller flere av de arabiske partiene kan bli tungen på vektskålen.
Politisk fragmentert.
De palestinske borgerne i Israel har vært skeptiske til å bli for involvert i israelsk poltikk. Noen mener politisk deltakelse innebærer en anerkjennelse av at den jødiske staten tok deres land. Andre vil bruke det demokratiske systemet til å ivareta sine interesser innen rammen av Israel. Denne konfliktlinjen går på tvers av andre politiske motsetninger, og bidrar til at de har vært politisk fragmentert.
De siste årene har det vært fire dominerende partier for den palestinske befolkningen i Israel. Det eldste er et venstresosialistisk parti med røtter i kommunistpartiet, og kalles på hebraisk for Hadash. Partiet går inn for å arbeide innen rammen av Israel, men vil ha større rettferdighet for palestinerne.
På motsatt fløy står Balad, som ikke anerkjenner den jødiske staten og vil ha en multi-etnisk stat med like rettigheter for alle. I 1999 brøt Ahmad Tibi ut av Balad og dannet partiet som på hebraisk kalles Taal. Det er et sekulært og borgerlig parti som går inn for to stater for jøder og palestinere.
Første palestiner i regjering
Mens de andre partiene er sekulære, er partiet som på hebraisk er kjent som Raam et islamistisk parti som har hatt bånd til det muslimske brorskapet i Egypt. Til tross for det er partiet villig til å arbeide innen det israelske systemet, og lederen Mansour Abbas ble i fjor den første palestinske politikeren som er medlem i en israelsk regjering.
Da Israel i 2014 innførte sperregrense på 3,25 prosent, sto alle disse partiene i fare for å falle utenfor nasjonalforsamlingen Knesset. De dannet da et valgforbund som kalles Felleslisten. Samlingen ble godt mottatt av palestinske velgere. I 2020 fikk de 15 representanter i Knesset og ble for første gang en maktfaktor. Men de fikk ikke særlig innflytelse, delvis på grunn av motviljen mot å blandes inn i jødisk politikk, delvis fordi de jødiske partiene sto sammen om å holde dem utenfor makten.
Vil unngå Netanyahu
Dette var bakgrunnen for at Mansour Abbas i fjor gikk ut av Felleslisten og til valg på at han ville få innflytelse i regjering. Han ville støtte den blokken som ga best vilkår for den arabiske befolkningen. Det endte med at han bidro til å felle Netanyahu.
Foran dette valget har Felleslisten blitt enda mer splittet. Balad skilte lag med de to andre. Balad holder fast ved å ikke bli involvert i den israelske statsmakten. Hadash og Taal åpner nå for å støtte en israelsk regjering aktivt for å unngå å få Netanyahu tilbake.
Noe av motivasjonen for dette er at Netanyahu har fått to partier på ytre høyre til å slå seg sammen slik at de kommer over sperregrensen og kan støtte ham. Det betyr at ekstremisten Itamar Ben Gvir, som vil deportere araberne fra Israel, kommer til å bli del av en Netanyahu-regjering.
Skremmes velgerne bort?
Men så spørs det om splittelsen fører til at arabiske velgere ikke møter opp på valgdagen. Deres valgdeltakelse var høy da partiene sto samlet, men lavere ved siste valg da de var delt i to.
Alt nå kan man si at stemmene på Balad høyst sannsynlig kommer til å være bortkastet i parlamentarisk sammenheng fordi de ikke kommer over sperregrensen. Det har fått Hadash/Taal (som fortsatt holder sammen) til å oppfordre Balad til å trekke seg fra dette valget.
Avansert politisk taktikk
Samtidig har Avigdor Liebermanns parti Yisrael Beitenu fremmet forslag om at Balad skal utelukkes fra valget fordi de ikke anerkjenner den israelske statens legitimitet. Det kan få støtte fra statsminister Yair Lapid. Grunnen er ganske enkelt at han regner med å behøve de arabiske partienes stemmer, og er redd for at de kastes bort på Balad.
Ironisk nok går Likud mot å utelukke Balad – og av nøyaktig samme grunn som Lapid vurderer å gjøre det: De håper at det skal bli for få arabiske representanter til at de kan berge Lapids regjering. Israelsk politikk er absolutt noe for viderekomne i politisk taktikkeri.
Araberne blir maktfaktor
Og som om det ikke er nok: Lapids koalisjonspartner Gideon Saar, sier at støtte fra Hadash/Taal ikke kommer på tale. Saar, som nå har slått sitt parti sammen med restene av Benny Gantz’ parti, frykter at jødiske velgere vil flykte fra dem dersom de tror arabiske partier vil få makt over deres regjering.
Men alt dette illustrerer likevel at de arabiske partiene er i ferd med å bli en maktfaktor i israelsk politikk, og at de deltar mer aktivt i den. Det kan på sikt stanse den høyredreiningen som har vært så tydelig de siste årene.
