Å våge å gå foran

Ved flere anledninger har jeg blitt spurt om «hvorfor finnes det ikke flere muslimske feminister i Norge» og «når skal Norge få si første kvinnelige imam?». Begge er gode og relevante spørsmål for vår kontekst (selv om det ene ikke direkte fører til det andre!). Fra medienes ståsted er det absolutt attraktive situasjoner å skrive om, men for de personene som må stå i kampen – å være muslimsk kvinne og feminist – er dette livsendrende spørsmål. Det er nok flere svar til dem begge, men jeg ser for meg to nødvendige komponenter: Ansvar og støtte. Ikke minst fordi muslimske feminister er en minoritet i en minoritet.

Forrige uke, mens jeg satt i Oslo domkirke og hørte på statsminister Jonas Gahr Støre snakke om ansvar og sitt gudsforhold, kunne jeg ikke unngå å tenke på mine egne tanker rundt begge. Hvordan være ansvarsfull i en verden full av urettferdighet? Hvem eller hva er Gud for meg? Dette er spørsmål jeg har grublet over i årevis, men kommer stadig tilbake til. Jo mer jeg lærer om verden, desto viktigere blir det å stoppe opp og reflekter over om jeg kan gjøre tingene bedre, tenke dypere i møtet mennesker og derfor Gud.

Islamsk feminisme

I neste øyeblikk var jeg videre og dvelte ikke ved egne tanker, men på hva jeg har lært og opplevd i møte med andre likesinnede. Som student og ansatt ved Det teologiske fakultet har jeg lest mange personlige beretningene av andre feminister, på tvers av religiøse tradisjoner. Det er mange historier og på visse punkter overlapper de, som for eksempel det ønske, eller nærmere et behov, for å bringe fram kunnskapen om at det finnes flere måter å tenke om og forholde seg til Gud på. En øvelse som ikke gjøres uten grundig gjennomtenkning og som jeg bedømmer til være nettopp å ta ansvar.

De siste ti årene har jeg fulgt nøye med på kunnskapsproduksjon og kunnskapsformidling innen islamsk feminisme. Her tenker jeg da på muslimske kvinner og menn som finner kilden til sin feminisme i de islamske kildene, og de argumenterer for kjønnsrettferdighet ved å henvise til disse kildene. De re-tolker og nytolker kildene, og aktivt forholder seg til sin egen rolle i dette arbeidet.

Ekskludering

Nå og da kommer de med sterke personlige beretninger om hvorfor de har påtatt seg dette oppdraget – for det er et tungtveiende ansvar – om å bringe ny kunnskap inn i verden. Av og til er det på grunn av personlige erfaringer: De har vært ekskludert og overkommet og overvunnet sin situasjon, og ønsker å hjelpe andre gjøre det samme. Andre går inn fra en posisjon av privilegier – de har ikke blitt selv ekskludert, men observerer at urettferdigheten overfor marginaliserte grupper er omfattende og bare kan bekjempes om flertallet bidrar. Det er ofte menn som er feminister som står i denne posisjonen.

Hvorfor og når «oppvåkningen» skjedde husker mange av feminister jeg har snakket med. De nevner spesifikke personer – rollemodeller – som har bidratt til at de har våget å ta steget for å, på sitt vis, kjempe for kjønnsrettferdighet. Mange av historiene har sin topp i forbindelse med praksis og et trosutøvende øyeblikk: Første gang de hørte en kvinne resitere fra Koranen eller synge ut bønneropet, men også etter å ha blitt ønsket velkommen inn i fellesskapet som åpent skeiv.

I de mange feministiske gruppene jeg er med på Facebook, er erfaringen med å bli ekskludert fra det trosutøvende fellesskap et bristepunkt. Noen forteller om aktiv og fysisk ekskludering som ved å bli nektet inngang til moskébygg, andre om passiv ekskludering som gjøres ved formidling av teologi som fordømmer hvem de er som personer. I disse gruppene samtales det om erfaringer som brister hjerter, men samler et fellesskap, på tvers av land og kontinenter, som prøver å støtte og være inkluderende overfor hverandre. Hver og en tar det valget om å utøve solidaritet, og formidle et bilde av Gud som ikke er en patriark.

Vis ansvar

Å være i minoritet er utfordrende på mange vis. Å være en minoritet i minoriteten krever superkrefter som jeg mener bare kan næres via solidaritet. Solidariteten må utøves på minoritetens premisser og dermed med godt trent hørselsmuskel. Hør og lær, vis så ansvar ved å støtte på den måten du kan.

Statsministeren snakket om ansvar som en del av det «å ta livet på alvor». Slik jeg hørte ham, ønsket han å frambringe et budskap om å være ansvarlig og våge å ta de upopulære og vanskelige valgene. Noen må våge å gå foran og vise vei, men den første trenger også støtte og heiarop fra likesinnede, i det skjulte om det åpne rommet er for krevende. Begge rollene innebærer å ta ansvar for en bedre framtid.