Striden om Ånden splittet kirken
Den hellige ånd skaper enhet mellom kristne, ifølge Bibelen. Men ulike tolkninger av Ånden er også årsak til at pinsefeiringen skjer i ulike kirker.
– Det er et paradoks: Ånden bør gi enhet, men debatten om hvem og hva Ånden er, har skapt splittelse i kirken flere ganger, sier John Kaufman, kirkehistoriker og førsteamanuensis ved MF Vitenskapelig høyskole.
Ortodokse. Katolikker. Lutheranere og Pinsevenner. Denne helgen kommer kristne sammen over hele verden for å feire Den hellige ånd.
Kirkemøtet i Konstantinopel
Men hva og hvem er Den hellige ånd? Spørsmålene har uroet kristne siden kirkens barndom. De ulike svarene er en av årsakene til at pinsefeiringen i dag foregår i forskjellige gudshus.
Frem til 300-tallet ble Ånden regelmessig nevnt i forbindelse med dåp. Man døpte i Faderen, Sønnens og Den hellige ånds navn. Men lenge var Åndens status uavklart.
Var det bare snakk om Jesu egen ånd? Hva skulle det bety at kristne får Ånden? Hvis Jesus er Gud på samme måte som Faderen er Gud – hva da med Ånden? Er Den hellige ånd også Gud?
Det var først i forbindelse med debatten om Jesu guddommelighet på 300-tallet – med Kirkemøtet i Nikea (325) som et foreløpig høydepunkt – at spørsmålet om Åndens guddommelighet havnet i sentrum. Kirkemøtet forsøkte å gi en endelig forklaring. Men ifølge Kaufmann endte man opp med et «sparsommelig» svar: «Vi tror på Den hellige ånd».
Debatten om Åndens status fortsatte til spørsmålet ble avklart på Kirkemøtet i Konstantinopel (nå Istanbul) i 381. Da ble Den hellige ånds guddommelighet understreket, samtidig som skjelningen mellom Ånden og Sønnen ble fastholdt.
Sønnen er «født» av Faderen, mens Ånden «utgår» fra Faderen.
– Kirken landet på det paradoksale: Den hellige ånd er guddommelig på lik linje med Faderen og Sønnen, men disse tre er samtidig én Gud, forklarer Kaufmann.
Denne doktrinen uttrykkes i den nikenske trosbekjennelsen, som fremdeles brukes i store deler av kristenheten, inkludert Den norske kirke.
– Historien om Den hellige ånd er ikke bare en fortelling om splittelse, men også om enhet, sier John Kaufman, kirkehistoriker og førsteamanuensis ved MF Vitenskapelig høyskole.
Avgjørende splittelse
Avklaringen på slutten av 300-tallet var likevel ikke siste ord i debatten.
Mellom 500-tallet og 1000-tallet ble det flere steder i den vestlige kirken tatt inn et tillegg i Den nikenske trosbekjennelsen. Nå sa man at Den hellige ånd utgår fra Faderen og Sønnen. Tillegget ble kalt filoque på latin.
Kaufman tror dette skyldtes kirkefaderen Augustins (354-430) forståelse av Den hellige ånds plass i treenighetslæren: Augustin bruker ulike bilder for å forklare hvordan noe kan være én og tre på samme tid.
For ham ble et viktig bilde at Ånden var kjærligheten mellom Faderen og Sønnen. Da er det helt naturlig at Ånden går ut fra begge parter i et kjærlighetsforhold.
Han sier at tillegget «og sønnen» også kan ha blitt tatt inn som et forsøk på å understreke Sønnens guddommelighet.
Ånden splittet kirken
Filoque-tillegget ble en del av trosbekjennelsen i de vestlige delene av kirken.
– Den østre delen av kirken anklaget kirken i Roma for å endre trosbekjennelsen. Den romerske kirke svarte på sin side at kirken i Konstantinopel begikk en stor feil ved ikke å inkludere tolkningen.
Samtidig kranglet den østlige og vestlige kirken om hvorvidt det var biskopen i Roma, altså paven, eller den økumeniske patriarken av Konstantinopel som hadde forrang i kirken. Konsekvensen av konflikten var dramatisk: I 1054 ble kirken delt i to: Den katolske kirke og Den ortodokse kirke.
– Selv om en rekke andre faktorer spilte inn, var den utløsende årsaken til skismaet uenigheten om Den hellige ånd utgår fra Faderen og Sønnen, forklarer Kaufmann.
Splittelsen i to kirker fikk store følger for verdenshistorien, men det så lenge ut til at de store diskusjonene om Den hellige ånd var lagt død.
Tungetale og helbredelse
Men i 1905 skjer det en vekkelse i California. Der opplever man tungetale og åndens gaver, som helbredelse og profeti. Dette resulterte i Pinsebevegelsen, sier Kaufman.
Pinsebevegelsen har utspring fra Metodistkirken og hellighetsbevegelsen fra 1800-tallet. Etter hvert blir den til flere kirkesamfunn med egne menigheter. Etter en reise til California i 1906, kom metodistpresten Thomas Barett i kontakt med pinsebevegelsen. Han opplevde en «en aandsdaab som den der blev de første kristne til del».
Barratt tok med seg vekkelsen til Norge, og den spredde seg raskt, både her og i Sverige.
Åndens virke
Ifølge Kaufman satte Pinsebevegelsens vektlegging av Den hellige ånd i gang en debatt om hvilke roller Ånden spiller i samtiden, så vel som i apostlenes gjerninger. Kaufman sier at Pinsebevegelsens oppfatning om at profeti, tungetale og helbredelse bør finne sted i nåtiden, ikke bare en fjern fortid, utfordret mange av de etablerte kirkesamfunnenes tolkning av apostlenes gjerninger.
– Pinsebevegelsen stiller et viktig spørsmål: Hvorfor er ikke profeti, tungetale og helbredelse en del av de fleste kristnes hverdag?
Et vanlig argument for motstanderne var at aposteltiden var en helt spesiell tid:
– Det var en tid hvor kirken skulle grunnlegges med tegn og under, men dette var aldri ment å være en normaltilstand, var innvendingen.
Splittet kirken
Diskusjoner om hvem Den hellige ånd er og hva den gjør har i over 1900 år bidratt til å splitte kirken, men siden 1900-tallet har det også vokst frem et utbredt økumenisk samarbeid mellom de ulike kirkesamfunnene.
Professor Kaufman viser til at flere kirkesamfunn i dag går sammen om å feire pinsen.
– Det kan man se på som et resultat av åndens virke. Historien om Den hellige ånd er ikke bare en fortelling om splittelse, men også om enhet, sier kirkehistoriker John Kaufman.
LES MER:
• Pinsen er for mange hyttetur og hagestell. Men hva er bakgrunnen for denne høytiden?
• Tar til orde for nye pinseritualer
• Feir kirkens bursdag med kake
