Kristendom bygget Norge

'Mange av de verdiene som kristendommen innførte i middelalderen, om verd og verdighet, har like stor viktighet i 2016', sa biskop Solveig Fiske da hun innledet på Granavollen-seminaret, som i år hadde som tema «Kristendommen som samfunnsbygger». Kirkens byggende rolle har ofte kommet i skyggen av fortellingen om tvangskristning, sa biskopen, som håpet seminaret ville bidra til å nyansere dette bildet.

Sivilisering. Den forventningen oppfylte historiker og forfatter Karsten Alnæs, som hadde fått i oppgave å se på Norges historie gjennom tusen år med kristendom.

– Kristendommen har gjennomsyret og formet vår kultur, sa han.

Han var enig med Fiske i at kristendommens innføring i Norge handlet om mer enn tvang og kongemakt. Kristendommen siviliserte samfunnet på en måte som fortsatt er synlig, blant annet ved at styringen ble basert på skrevne lover og rettskjennelser.

LES OGSÅ: Er kristningen av Norge noe å feire?

– Lovene og folks holdninger ble sterkt påvirket av en ny holdning til fred, til vold, til omsorg, til fattigdom, til at det skulle herske et likeverdig og ikke fordømmende forhold mellom menneskene, slik Jesus selv forkynte, sa Alnæs.

– Kristenretten skapte et samfunn med et nytt menneskesyn der enkeltmenneskets verdighet, skapt i Guds bilde, er uerstattelig og ukrenkelig, fortsatte Alnæs. Det ble en kristenplikt å ta seg av fattige, syke og gamle. Kirken bygget hospitaler og skoler.

Hauge. Reformasjonen førte med seg en dramatisk endring av kirkens posisjon og den religiøse fromheten blant folk, mente Alnæs – noe som blant annet skyldtes at den ble innført ovenfra og utenfra. Han trakk imidlertid fram Petter Dass som eksempel på at prestene etter hvert fikk en autoritet som en far for bygda.

Kirken ble en del av statsmakten, noe som ble videreført med Grunnloven av 1814. Men det var ikke statskirken og prestene som førte an i formingen av norsk demokrati og velferdsstat, mente ­Alnæs. I stedet trakk han fram Hans Nielsen Hauge.

LES OGSÅ: Grunnloven manglet religionsfrihet

– Hauge foregriper eksistensialismen med sin understreking av det personlige valg basert på en dyp erkjennelse av verdens tomhet, sa Alnæs, som også la vekt på Hauge som bannerfører for den enkeltes egenart, og for kvinnenes plass i ledelsen.

– Hauges bevegelse representerte periferien mot sentrum, det lokale selvstyre mot sentralmakten, lekpredikanten mot presten, sunn fornuft mot regeltyranni, frihet i handel og håndverk mot privilegier og monopol. Det er hans prinsipper vi vil følge i dag, ikke det stive systemet som statskirken representerte, sa han.

Statskirken.

Også Janne Haaland Matlary, professor og katolikk, la vekt på middelalder­kirkens betydning for norsk samfunnsdannelse.

– Den politisk korrekte versjonen av middelalderen gjør at kristendommen ikke framstår som den felles historien den egentlig er, sa hun. Hun hadde fått i oppgave å sette Norge inn i den europeiske sammenhengen, og la særlig vekt på klostervesenets rolle både som stadig religiøs fornyer og ved å spre kunnskap og barmhjertighet.

Men hun trakk også fram freden i Westfalen i 1648, der det ble bestemt at folkets religion skulle følge fyrsten. De enhetlige territorialstatene var noe nytt. I de lutherske statene fikk man statskirker, i de katolske statene ble det inngått konkordater med Vatikanet. I begge tilfeller fikk kirken en sentral rolle i staten, ikke minst i skolevesen og helsestell.

– De kristne normene preger europeisk kultur: Nestekjærlighet, forvalteransvar og uselviskhet, sa hun. Ikke minst var skolens rolle viktig for formidlingen av kristne dyder.

Skolen. Derfor mente hun at det er foruroligende at skolen ikke lenger fører elevene inn i kristen kultur.

– For at kristendommen skal spille en rolle, må man ha kunnskap. Det er noe annet enn å formidle tro. Man må ha basiskunnskap om sitt lands historie og kultur, om den vestlige tradisjon, sa hun.

LES OGSÅ: Statsreligionen avviklet

Grunnloven har nettopp bekreftet at den norske modellen bygger på at den kristne og humanistiske arv fortsatt skal prege landet. Den norske staten er moderne og i samsvar med menneskerettene, men ikke en rent sekulær stat.

– Å skyve kristendommen inn i privatsfæren, er ikke den norske modellen. Grunnloven sier noe om hvilken retning samfunnet skal ta, sa Matlary, som la til at her står det nå en stor kulturkamp.

Erkebiskopen.

Også professor Gro Steinsland la stor vekt på trosskiftet i middelalderen som formende for norsk sivilisasjon. Hun trakk særlig fram den første erkebiskopen i Nidaros, Eystein Erlendson, som en viktig samfunnsbygger. Han startet byggingen av Nidarosdomen, etablerte pile­grimstradisjonen og kulten av Olav den hellige.

– Eystein gjør Olav til en folkekjær omsorgsskikkelse som bryr seg om småfolket. Han ble et samlende symbol, et mønster for den kristne stat, sa hun. Olav ble Norges evige konge, og dermed var den rettferdige konge blitt forpliktende ideal for alle hans etterfølgere.

– Middelalderens kristningsverk var en mektig landevinning for sivilisasjonen, sa Steinsland.

Reformasjonen representerte et brudd, mente Steinsland. Helgenkongen ble skjøvet ut, klostrene nedlagt og kirkegodset ble kongens. Bildene ble erstattet av ordet. Folket skulle selv lese Bibelen. Derfor måtte de lære å lese.

– Middelalderen hadde sin avanserte teksttolkingstradisjon. Når alle skulle lese Bibelen uten denne ballasten, ble det skapt en åpning for forestillingen om «Guds klare ord» – og dermed for fundamentalismen, sa hun.

Kristendomskritikken.

Dette ble viktig for det neste bruddet i historien: Kulturkampen på slutten av 1800-tallet, der kritikken av kirken og kristendommen sto i sentrum. Diktere som Bjørnstjerne Bjørnson og Arne Garborg tok oppgjør med sin kristne bakgrunn og forsøkte å finne fram til en ny tro.

Deres motpol var Gisle Johnson og andre konservative teologer, som framhevet Bibelen som Guds klare ord og understreket menneskets syndeforderv og korset som løsningen.

Steinsland mener ettervirkningene etter denne kampen fremdeles gjør seg gjeldende, og trakk fram den aktuelle debatten om brente barn i kristne miljøer.

– Det fundamentalistiske bibelsynet gjør seg fortsatt gjeldende. Det er et kunnskapsløst syn på hellige skrifter. De må fortolkes og leses ut fra kontekst. Jeg etterlyser religionsvitenskapelig kunnskap. Det kunne dempet helvetesfrykten, sa Steinsland.

Kristen arv.

Avviklingen av statskirken vi står midt oppe i, regner Steinsland som et viktig brudd i historien. Gjennom Grunnlovens paragraf 2 har vi likevel slått fast at vi vil holde fast på den kristne arven.

– Vi kan ikke klare oss med bare humanismen. Vi har en dyp tilhørighet til kirken og den kristne tradisjon. Kirken er både trossamfunn og tradisjons- og kulturbærer. Men folkekirkens framtid krever deltakelse, Og det krever kunnskap om hva vi mener med kristne verdier, sa Steinsland.

LES OGSÅ: Innførte Olav den hellige volden i Norge?

Hun så med forventning fram til Stiklestadjubileet i 2030, der hun mente en fornyet pilegrimstradisjon der helgenkongen igjen hentes fram, må være viktig.

Også Edvard Hoem – som var gitt oppgaven å se framover i et nytt kristent årtusen – hadde forventninger til framtida, i den forstand at han trodde både menneskeheten, Norge og kristendommen vil bestå.

Han mente det er altfor mye negativ historieskriving om kirken, og trakk fram Stålsett-­utvalget som et fælt eksempel.

– Her var eit mange sider langt synderegister med overgrep i kyrkjas navn, og ikkje eit ord om gode gjerningar og menneske, sa Hoem, som ønsket seg en kirke som tok tydeligere til motmæle.

Kulturkampen. Hoem var enig med Steinsland i at kulturkampen for vel hundre år siden var viktig.

– Kanskje mistet vi hundre år på at Bjørnsons kristendoms­kritikk ikke ble tatt alvorlig. Det førte til at Bjørnson ble tvunget bort fra kirken, og at fundamentalismen fikk vare så lenge, sa Hoem.

Han påpekte det store skillet mellom hans ­generasjon, som er vokst opp i et miljø preget av kristendom, og dagens unge. Han mente bokstavforkynnelsen, som førte til at mange i hans generasjon brøt med det kristne miljøet, er en forklaring på det. Derfor ville han ha bibelkritikken inn i forkynnelsen i kirken, for at den skal kunne bli forståelig for moderne mennesker. Men det trengs også kunnskap om vår kristne arv.

– Derfor må kristendomsundervisningen gjeninnføres i skolen. Det er mangel på logikk at ikke våre muslimske landsmenn blir kjent med kristendommens historie i vårt land. Det gjør dem til annenrangs innbyggere, som ikke kan forstå det samfunnet de lever i, sa Hoem.

Stålsett-kritikk.

Hoem var svært kritisk til at Stålsett-utvalgets innstilling skal hentes fram og brukes som grunnlag for statens livssynspolitikk.

– Den var en ren gavepakke til Human-Etisk Forbund. Utvalget prøvde seg med formaljus og millimeterlogikk, sa Hoem, som særlig var kritisk til forslag som nedlegging av feltprestkorpset og å ta fra kirken vigselsretten.

LES OGSÅ: Stålsett-utvalget legger fram rapport

– Det er greit nok med en imam eller to, men det store flertallet av soldater trenger en prest. Kirken må være der folket er. Og hvorfor kan ikke folk få ha en høyere himmel over det når de seier ja til hverandre? sa Hoem.

– Det er min drøm at tiden er inne for større ­toleranse innenfor trossamfunnene, som kan ­bidra til at kristendommen overlever. Da må vi også tåle at folk dyrker Gud på ulike måter, sa Hoem.

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug har i en årrekke vært en av Vårt Land profiler, som redaktør og journalist, og er nå tilknyttet avisen som kommentator.