Bjørns bedehus

– Vi er visst noen raringer her på bedehuset i Sauda, sier Asta Herheim Pettersen.

73-åringen bærer inn et fat med påsmurte rundstykker og setter det på bordet. På veggen over hodet hennes står det «Søk først Guds rike» i mørkerøde bokstaver. Rundt bordet sitter også Ingunn Solbakken (52) og Bjørghild Bokn Haugland (56). Alle har vokst opp på Betel.

– Jeg føler at når jeg er ute, og det blir snakk om noe med Bjørn, så kjenner jeg det her.

Pettersen puster tungt og tar seg til brystet.

– Vi kjenner oss ikke igjen i hvordan han framstiller Betel. Det vet jeg det er mange som har sagt. Jeg tror han vrir og vrenger på det, for at folk skal le av oss, sier hun.

Kjærlighet og skrekk

Det er mandag ettermiddag. I Oslo går snart Bjørn Eidsvåg på scenen på Litteraturhuset. Han skal snakke om Jesus, som har preget livet hans siden søndagsskolen på Betel på slutten av 50-tallet. Mange nordmenn har hørt han fortelle om hvordan det var å vokse opp på bedehuset. I ulike intervjuer i årenes løp har Eidsvåg snakket om oppveksten med kjærlighet, spesielt musikken som ofte besto av gitar, trekkspill, mandolin og sag. Han har fortalt at han storkoste seg som barn på vitnemøtene når det var «bekjennelse og grining». I Vårt Land-debatten senere på kvelden forteller han at han møtte «mye varme» på bedehuset (se hele Jesus-debatten her!)

Men han har også fortalt at han på bedehuset hørte «ondsinnet forkynnelse», at han «nærmest ble hjernevasket» av altfor mye skam, skyld og bønn om tilgivelse og fikk høre at både musikken og håret kunne føre ham rett til helvete.

– Jeg tror nok at Betel har fått et stempel på seg her i Sauda, som følge av det Bjørn har sagt, sier Solbakken.

– Hvordan merker du det?

– I det daglige opplever vi det ikke. Men vi kan kanskje møte på noen holdninger om at der vil vi ikke gå.

Nykker

Storelva skiller det hvite bedehuset fra bygdas hjørnesteinsbedrift, Sauda Smelteverk, der en evig, blårosa flamme fra kvikksølvrenseanlegget blafrer i dagslys og mørke. Betel har for tiden rundt 80 medlemmer. På et vanlig søndagsmøte kommer det mellom 20 og 30 personer.

LES OGSÅ: Bjørn Eidsvåg: – Fant en jordvendt Jesus

En håndfull stoler står spredt i en liten vifteform midt i lokalet. Langs veggene står mange stoler stablet. Rommet har vært malt flere ganger, men bærebjelkene er de samme. De fargede glassene i vinduene som vender ut mot gata også.

– Hvordan opplevde dere å vokse opp her på Betel?

– Jeg opplevde det godt. Vi var en stor ungdomsflokk og hadde det så kjekt. Etter søndagsmøtene var vi sammen utenfor Betel og på lørdagene var vi hjemme hos hverandre. Vi lo så vanvittig mye i den alderen der, sier Pettersen

– Av hva da?

– Ja, hva lo vi av? Det hendte også at vi lo av predikantene. Vi synes de var litt rare i måten de var på.

– De hadde sine nykker. Jeg husker en som gikk opp på tærne hele tiden. Det er sånne små ting som vi husker, sier Haugland.

Kjøtt

På Eidsvågs tid sto talerstolen på kortsiden som vender mot nord. Nå står den midt på langveggen. Den trekledte talerstolen er av nyere dato. Det kan ikke være fra den Eidsvåg mente at predikanten malte «bilder av helvete som var så levende at vi kjente lukten av brent kjøtt», som han sa under jubileumskonserten i Oslo Spektrum i fjor.

– Nei, nei, nei, nei, nei, nei, kommer det stille fra Pettersen når hun får høre utsagnet.

– Noen sånne møter har ikke jeg vært på. Det må ha vært i eldgamle dager, sier Haugland.

– Jeg har en mistanke om at det har vært én person som har sagt noe sånt, og så er det nok til at det blir hengende igjen som et sjokkminne fra bedehuset, sier Solbakken.

Gamle traumer

Det er under en uke siden Bjørn Eidsvåg besøkte hjembygda. I forbindelse med 150-årsjubileet til Sauda kirke holdt han to utsolgte konserter. 600 mennesker møtte opp for å høre sambygdingen.

– Var dere der?

Solbakken rister på hodet.

– Jeg var ikke der. Jeg blir så lei av å høre om igjen og om igjen om bedehuset. Det hadde vært veldig fint om han ble ferdig med gamle traumer og ikke fortalte de på nytt og på nytt. Det er greit å si ifra, og vi har hørt det, men vi har hørt det så mange ganger. Det er ikke så hyggelig. Det hjelper ikke på ryktet, for å si det sånn.

Pettersen gikk heller ikke på konserten. Men Haugland var der.

– Han har mange fine tekster, så det virker som om han har forstått noe. Det er jo virkelig evangeliet i noen av dem.

Hun føler likevel på et ubehag når Eidsvåg snakker om oppveksten mellom sangene.

– Han tråkker på en måte på det jeg er glad i når han snakker nedsettende om Betel. For jeg er glad i bedehuset og har bare positive opplevelser herfra. Jeg synes også det er litt trist når jeg tenker på alle de gamle som er døde nå, og alt det fine de ga oss da vi var unge, sier Haugland.

– Hvorfor tror du at du og Eidsvåg opplevde det så ulikt?

– Kanskje det bare er fordi vi er så ulike personer, sier hun.

Pettersen sitter og grunner litt på det Haugland har sagt. Så legger hun til.

– Det hadde nok ikke vært noe bedehus her fortsatt hvis alle hadde opplevd det sånn som han, sier hun.

Kort vei

Maten er spist opp og Solbakken og Haugland tar oppvasken. Pettersen tar på seg en limegrønn kardigan og rusler mot kirka. Hun skal ordne blomstene til kveldens jubileumskonsert. Det er på alle måter kort vei mellom bedehus og kirke i Sauda, og mange hører hjemme begge steder.

På andre siden av gata for kirken ligger det et rødt hus. Her ble Saudas første Ten Sing-kor stiftet i 1969: Star Sing. Arne Lindekleiv bor ikke lenger i huset, men på telefon fra Kvinherad forteller han om hvordan han møtte Bjørn på hjørnet av det røde huset og utfordret ham til å bli med og starte kor.

På den første øvelsen kom det så mange ungdommer at de stengte dørene i panikk. Utover høsten ble bedehuset fylt av rundt 100 ungdommer som ville være med i Star Sing.

– Kjenner du deg igjen i hvordan Eidsvåg har beskrevet Betel?

– Jeg må si at jeg ikke har fulgt med på alle uttalelsene opp igjennom årene, for jeg ble ganske tidlig lei av stadige drypp av ting som vi ikke kjente oss igjen i, sier han.

Lindekleiv understreker at han bare var med i Star Sing i ett år. Da han var ferdig på gymnaset flyttet han og flere andre nøkkelpersoner i koret ut av bygda. Eidsvåg gikk fra å være gitarist til å være korleder.

– Jeg skal ikke ta vekk at han opplevde ting etter det, det er hans subjektive opplevelser. Men vi gjorde ikke det, sier han.

Lindekleiv kaller Eidsvåg en «unik person» som var en musikalsk ledertype, og sier at han ikke vil rakke ned på sangstjernen.

– Jeg har sett av Bjørn i det siste har sagt at han ikke er ute etter å sverte miljøet, men at han opplevde det trygt og godt. Da har han et kommunikasjonsproblem, for inntrykket folk sitter igjen med er at det var et ganske trangt og innsnevret bedehus. Det er ikke riktig. Bedehuset i Sauda var et raust miljø, sier Lindekleiv.

Bestefar bygde bedehuset

På kirketrappa står en travel organist. Det lysegrå håret flagrer når Magne Bokn i høyt tempo holder i trådene før kveldens store konsert. Han er én uke eldre enn Bjørn Eidsvåg, og begge var en del av Star Sing på slutten av 1960-tallet. Han tror at Eidsvåg, som ledet koret, møtte mer motstand enn det han gjorde som vanlig kormedlem.

– Og så var det selvfølgelig en annen forkynnelse den gang enn det er i dag, både på kirke og bedehus. Men noen reagerer på det, og noen ikke fullt så mye.

– Og du tilhører den siste kategorien?

– Ja. Jeg har vokst opp med dette, og sett i etterkant at det til tider var litt i strengeste laget, kanskje. Men jeg har ikke helt forstått at Bjørn må mase så mye om det. At han aldri blir ferdig, sier han.

– Opplever du at Betel har fått dårlig rykte?

– Nja...

Han drar på det.

– Det er jo litt leit når det blir en konflikt folk flirer av. Min bestefar var jo med å bygge bedehuset for nesten hundre år siden, og jeg har vokst opp der. Det er en del av identiteten min, samtidig som jeg har utvidet meg og blitt litt mer kirkelig. Selv om det er jo nesten to sider av samme sak her i Sauda, sier han.

Inne i kirkerommet holder tre menn på å rigge opp utstyret til i kveld. Tidene har forandret seg. Hele to trommesett skal akkompagnere pianoet i kveld. Den ene trommisen er sønnen til Bokn.

– I kveld skal disse ungdommene får herje litt med salmene våre, sier organisten.

– Litt som dere gjorde for 47 år siden?

– Ja, men denne gangen er de vi gamle som har oppfordret dem, sier Bokn, kaster sitt lysegrå hode bakover i en latter.

Røvergata

Organisten forsvinner opp trappa for å øve på orgelstykket han skal framføre. Vi setter oss i bilen for å se oss rundt på stedet som fikk bystatus i 1998.

Det er tydelig at Sauda tidligere var et delt samfunn. Ikke bare på grunn av Storelva som deler sentrum i to, men også på grunn av klasseskiller som avgjorde om du bodde nederst i mørket og røyken eller oppe i åssiden med utsikt over fjorden. Byen var også delt mellom to markante bastioner: fagforeningen og bedehuset.

– Vi hadde ikke noe forhold til de på bedehuset. Vi omgikks aldri, sier Jan Ringstrand, som var klubbformann på smelteverket fra 1987 til 1998.

Han bor nesten innerst i Parkveien, en lang allé med hus bygd i en blanding av murstein og tre som ble bygd etter amerikansk modell mellom 1915 og 1940. Gata ble bare kalt «røvergata» da Ringstrand vokste opp. Ingen fra bedehuset våget seg opp hit av frykt for hva sønnene av skiftarbeiderne på smelteverket kunne finne på.

– Vi hadde et litt nedlatende syn på dem, kanskje. Siden de gikk på bedehuset. Det var klare skiller og ingen i gata vår hadde noen gang vært på Betel. Likevel har jeg med årene fått en oppfatning om at det Eidsvåg sier om bedehuset nok stemmer, sier Ringstrand.

Fine jenter

Det begynner å mørkne. Regnet drar seg innover Saudafjorden og faller tungt over byen. Tjue minutter før jubileumskonserten begynner er det smekkfullt på trappa til Sauda kirke. Kirkens dører slår opp, og nærmere hundre personer løser billett for å høre kveldens musikere.

I våpenhuset står Lars Njøten, adjunkt ved Sauda VGS. Mens organist Bokn åpner konserten med en stykke av Arvo Pärt, forteller 64-åringen oss med lav stemme om hvorfor han ble med i Star Sing i gamle dager.

– Det var så fine jenter der, sier Njøten og smiler.

Nylig skrev han en artikkel for Sauda Sogelag om tiden i ten sing-koret. Her står det om Eidsvåg: «Han var ung og nokre meinte han var litt vel framfusen og det kanskje var best å halda han litt nedåt.»

– Jeg var 17 år og en av dem som sto i koret da Bjørn stilte seg opp foran oss for å dirigere. Han var jo bare 15-16 år, så vi flirte litt. Men han var så alvorlig og bestemt, at i løpet av noen minutter var det ingen tvil om at han var en leder.

Njøten er blant dem som kjenner seg igjen i Eidsvågs beskrivelser av bedehuset. Han hadde selv hår til nedpå skuldrene og fikk høre at han noen ba for ham på grunn av det.

– Jeg synes egentlig han vært veldig finslig og saklig i sin kritikk, og han har absolutt ikke overdrevet. Jeg forstår også at noen på bedehuset har blitt såret av det han har sagt, men man må huske på at han refererer til det han opplevde da han som ung gutt begynte å være kritisk til autoritetene i livet sitt. Når han forteller om dette med den posisjonen han har i dag, kan det nok virke veldig kritisk, sier han.

Njøten forteller om en gang han ble bedt med til Betel av Eidsvåg for å høre forkynnelse. Taleren hadde med seg utklipp fra aviser og blader om økende svovelinnhold i regnet i Norge. Dette sammenstilte han med vers fra Bibelen om svovel som regnet fra himmelen og ødela Sodoma og Gomorra.

– Jeg husker at taleren var veldig god. Jeg trodde nesten på ham. Men så aste han seg opp, fråden sto nærmest fra munnen hans.

– Du mener han bokstavelig talt var en svovelpredikant?

– Ja, en skikkelig en. Så var det en gang her nede i kirken. Det var noen talere fra Jørpeland som begynte å messe om at synden var til stede, at Djevelen var til stede og gikk gjennom radene der vi i Star Sing satt. Jeg tenkte «herlighet, for en gærning». Men noen ble jo redde.

Njøten sluttet i koret for å dra i militæret. Da han kom tilbake noen år senere, var Eidsvåg borte.

– Da falt alt sammen. Jeg prøvde å begynne på Betel igjen, men hele miljøet hadde endret seg. Det var kommet inn noen nye som skulle drive ungdomsarbeid, men de var ikke musikere. Jeg tror de gamle syntes det var greit med litt fred og ro.

Betel var ikke lenger interessant for Njøten. Han sluttet.

– Jeg likte ikke «maset» om å omvende meg og bli frelst for å unngå å havne i helvete. Jeg har i grunnen alltid følt meg frelst og ivaretatt og vil helst bruke kirken til å utforske min egen åndelighet og være sammen med andre om dette, sier han.

Tøft mot de gamle

Nede i kirkerommet applauderer publikum etter at ungdommene har hamret løs på trommene. Flertallet har grånende manker og snittalderen er høy. En av dem er Arnulv Honerød. 87-åringen var en av voksenlederne på Betel da Bjørn Eidsvåg var tenåring.

– Jeg var med som leder og måtte bare finne meg i det ungdommene fant på. Jeg var jo med og sang også, men det var bare for skøy. Vi måtte jo støtte Bjørn. Han hadde en tøff jobb der mot de gamle, sier han og lener seg mot stokken utenfor kirken når konserten er over.

– Husker du at det var mye snakk om synd og helvete?

– Nei, ikke i den sammenhengen. Det ble det ikke tid til. Jeg var blant dem som holdt noen andakter, men det var på et helt annet plan, sier han.

– Går du fortsatt på Betel?

– Nei, jeg sluttet og har vært mye borte. Jeg var med i soknerådet i kirken en periode, sier han og tar tak i hendene til dem som står ved siden av. Slik står hele publikum og holder hender mens jubileumskomiteen teller ned.

Og det blir lys.

En giver i menigheten har bidratt med flere hundre tusen kroner for å kjøpe inn flombelysning til kirken. Det hvite lyset skinner i ansiktet på Honerød.

– Jeg følger fortsatt med Bjørn. Han er populær i Sauda, altså, sier han, setter stokken foran seg og går inn i de septembersvarte gatene.

Sauda kirke lyser opp i bybildet. Noen gater bortenfor er det mørkt på bedehuset.

Bjørn Eidsvåg har lest saken. Han har valgt å ikke kommentere den.