Sensasjonslystent om norsk svartmetall

'Hæ, spiller de ­musikk?', sa svartmetallernes for­bilde Ozzy ­Osbourne i et intervju. «Jeg trodde de var en gjeng terrorister». Heavyrock i seg selv var marginalt, langt fra den godslige industrien den er i dag, hvor det ikke er uvanlig å se tre generasjoner hannkjønn pyntet i Iron Maiden-isenkram før konsert med de ikke lenger så farlige idolene.

I sin samtid, før black metal ble Innovasjon Norge-sanksjonert kultureksport og en selvfølgelig preferanse for mange av ­landets intellektuelle, var imidlertid det voksende miljøets handlinger mer kjent enn musikken. Det ble dessuten snart klart at det stod for noe mer ytterliggående enn et «vanlig», utagerende ungdomsopprør, folk ble knivstukket og drept, kirker påtent.

Norge på tidlig nittitall var ­muligens en mer uskyldig tid. «Det er ingen tabuer igjen å ­bryte, blasfemi er siste skanse», lød det fra kommentatorene når mer eller mindre «satanistisk» ungdom provoserte med overskridende uttalelser og oppsiktsvekkende liksminke.

LES OGSÅ: Satan satt på sidelinjen i norsk svartmetall

Løgnaktig

Svenske, Hollywood-baserte Jonas Åkerlund slo seg opp med musikk­videoer for Roxette og skapte kontrovers med sin visualisering av The ­Prodigys Smack My Bitch Up fra 1997. Han har jobbet med artister som U2, Paul Mc­Cartney, Lady Gaga og Madonna, og spille­filmdebuterte med den svarte ­komedien Spun i 2002. Stilen kjenne­tegnes av ­frenetisk tempo og barokt ­billedspråk med mye fiks­fakserier, der hverdagslige handlinger som å åpne en dør gjerne fortelles i ­hurtige, støyende, nærbilde­detaljer.

I noen måneder tidlig på 1980-tallet var han trommeslager i ekstrem-metall­bandet ­Bathory, og han har lenge ­arbeidet med å filmatisere historien om de norske, drøyere ­musikerkollegene og hendelsene ti år senere. Lords of Chaos tar utgangspunkt i boka med samme navn, et verk som er regnet som spekulativt og løgnaktig av de det handler om; det norske black metal-miljøet og bandet Mayhem i særdeleshet. Hollywood-versjonen har blitt møtt med alt annet enn bifall.

LES OGSÅ: Busslaster med black metal-folk besøker oslokirke

Allværsjakker

Lords of ­Chaos innledes med en tekstopplysning om at det vi skal se er «sann­heter, løgner og det som ­faktisk ­skjedde», før vi kastes ut i et ­nittitalls-Norge med Kong Olav, allværsjakker, og Bobby­socks. Mayhem-grunnlegger ­Øystein Aarseth, som ble drept av Varg ­Vikernes i 1993 er hoved­person og fortellerstemme, og filmen tar oss gjennom et forløp som er kjent for mange: Første­vokalistens selvmord, plate­sjappa ­Helvete, kirke­branner, drapet på en homofil mann i ­Lillehammer, bandrivalisering, Vikernes' ­famøse Bergens Tidende-intervju og det dramatiske dødsfallet til Aarseth.

Friksjonen mellom Vikernes, den intense nittenåringen fra Bergen og Aarseth, den eldre, mer intellektuelle band­ideologen fra Østlandet er historiens motor og hovedkonflikt.

Sannhet?

Samsvarer filmen med virkeligheten? Gjør den krav på å fortelle sannheten? Autensiteten er varierende, fra tidsriktige 0,5-flasker med Ringnes-øl i det ene øyeblikket, til påstander om at Varg Vikernes var veganer i det neste. Kråkstad i Follo har byttet navn til Kråktorp (og er omgitt av en særdeles unorsk løvskog), en nyhetsoppleser bærer navnet «Arne Mölpe».

Fargene er lysere og ­klarere enn forventet. Den utstrakte seksuelle virksomheten virker mer åkerlundsk enn sannferdig, jeans-snittene 2019-oppdaterte.

Samtidig er enkelte av billed­utsnittene rene gjengivelser fra virkelige Mayhem-­fotografier. Og: Regissøren er nitid og ­detaljorientert i skildring av ildspåsettelse og vold. Vi er med på hvert eneste hugg med knivene, ubehagelig nært tilstede i hvert drap. Lords of Chaos er et brutalt portrett av brutale hendelser, og strukturelt sett foregår begivenhetene som man kjenner dem fra nyhetsbildet, biografier og ­leksika. I oppbygningen til drapet på Aarseth tar Åkerlund seg svært god tid og man tar seg i å undre: Er målgruppen et publikum som ikke kjenner denne historien?

Alvorlig

Et annet og betimelig spørsmål: Hvor var ­foreldrene? I filmen er de redusert til ­stemmer utenfor lerretet, men er likefullt tilretteleggere for sønnenes ­musikalske virksomheter. Åkerlund unngår musikkbiografiske klisjeer om vanskelig barndom. Men så handler filmen – som samtidens medieoppslag – mer om flammer og blod enn om ­musikk. Her er en god håndfull Mayhem-låter (opphavs­mennene har altså gitt en slags ­velsignelse til produksjonen), men den ­viktigste lydleggingen besørges av islandske Sigur Rós. Soundtracket er kaldt og alvorlig ettertenksomt, av og til smelter musikken sammen med lyden av brennende kirketreverk.

Utnytting

Åkerlund er ­altså – ikke overraskende – en mer skildrende estetiker enn ­moralsk dommer. Han fremstiller de ­involverte som ­usikre ­ungdommer, av og til med en viss varme. Filmen zoomer like­fullt inn på de mørkeste, mest ­spektakulære ­hendelsene i ­Mayhem-historien og unngår ­dermed ikke spekulativ-­stempelet.

Slik blir billedboka Dødsarkiv fra 2015 et godt korrektiv. Forfatter og bassist Jørn Stubberud forteller om bandets historie, men uten «de kjipeste tingene som skjedde», for å sitere for­ordet. «Mayhem har aldri vært interessert i å utnytte ting som har skjedd i bandet til å selge flere skiver ­eller ta plass i media».

Gruppen har for eksempel kjempet for å unngå spredningen av bilder fra selvmordet til førstevokalisten. Åkerlund ­fråtser i den type grafisk materiale, uten noe egentlig budskap. Filmen blottlegger imidlertid – med ­sterkest tenkelige virkemidler – de ­sosiale mekanismene som får unge ­gutter til å hisse hverandre opp og hvilke følger det kan få. Lords of ­Chaos blir dermed mye på en gang: ­Tankevekkende, sensasjons­lysten, drøy, forenklende og ­nyanserende. Aldri uinteressant og kanskje heller ikke helt nødvendig.

Einar Aarvig

anmeldelse@vl.no