Under nåden
ANDAKT: Om det er ett liturgisk ledd jeg lett kan si fra hjertet, så er det syndsbekjennelsen.
Synd, skam, utilstrekkelighet. Rekk opp hånda dere som aldri har kjent på det.
Alle har kjent på dette i større eller mindre grad. Noe av det skal vi kjenne på, fordi vi har gjort noe galt. Andre ganger er vi påført det av andre mennesker som har gjort noe med oss, noe som setter seg i kroppen som en skam eller skyld vi ikke trenger å bære på.
Det siste må vi kanskje få hjelp med av både Gud og gode mennesker for å slippe taket i.
Jeg har skrevet tidligere denne uka at nåde er et av de fineste ordene jeg vet, og at det er en gratis gave, men Paulus sine ord denne dagen er verd å grunne på. Slave under…vi liker ikke ordet engang, men å være slave under synden, det er en tilstand ingen vel vil være i.
Likevel, så kjenner jeg på at om det er ett liturgisk ledd jeg lett kan si fra hjertet, så er det syndsbekjennelsen. Jeg legger meg langflat inni meg søndag etter søndag, og alle andre hverdager også, for den saks skyld. Det er som Paulus sier: det onde jeg ikke vil, det gjør jeg, og det gode jeg så gjerne vil gjøre, det unnlater jeg å gjøre.
«Jeg skal ikke gjøre det mer», kunne jeg si til mamma eller pappa da jeg var barn og gjorde noe jeg visste var galt – men jeg gjorde det jo likevel. Det samme har jeg sagt til Gud hele livet: «Jeg har gjort noe jeg ikke skulle, og vil aldri gjøre det igjen», og må gjenta meg selv så skuffende mange ganger livet gjennom.
Som jeg strever for å bli verdig nok for Gud, prøve krampaktig å følge både bud, regler og påbud etter beste evne, for å mislykkes gang etter gang etter gang.
Nåden er alltid større, og hos Gud fins gjenopprettelse og tilgivelse. Uforståelig, men godt å tro på
Teksten for dagen handler om oss og Gud, synd og nåde, og her er grøfter i alle retninger, men jeg vil påstå at hovedbudskapet er at fokuset ikke er på hva jeg kan gjøre for Gud, men hva Gud har gjort for meg.
Paulus starter kapittel 6 med å si: «Skal vi da fortsette å synde så nåden kan bli enda større? Slett ikke…».
Nåden er alltid større, og hos Gud fins gjenopprettelse og tilgivelse. Uforståelig, men godt å tro på! Gud klarer det vi ikke klarer; tilgi og glemme, men det kreves oppgjør, innrømmelse, og det er godt å kunne legge seg helt flat for Gud, som uansett vet, ser alt og kjenner meg.
Det jeg ikke vil, det gjør jeg så altfor ofte, men jeg ønsker mest av alt å leve hver eneste dag under Guds lys, nåden som rekker lenger enn jeg fatter – helt inn i evigheten. Jeg er ikke verdig til det, men Jesus har sagt at jeg skal få det likevel.
«Nåde er, når alt er tapt å få alt tilbake» har Johannes Møllehave sagt. For ei lykke!