Dørterskelen mellom himmel og jord

Det hender ofte at vi står på dørterskelen – på en grense. Noen ganger vinker vi farvel eller ønsker noen velkommen. Andre ganger står vi bare der, på vei ut med søpla, og nøler litt fordi det regner. Det er så hverdagslig.

Det kan være mange grunner til at man har lyst til å stå i døråpningen og kikke ut på verden. Kanskje vi ikke orker å gå ut og foretrekker den lille, hjemlige verden. Andre ganger har vi ikke noe valg – vi må gå over dørterskelen og ut til hverdagens små og store krav. Men det å stå akkurat der, på grensen som en dørterskel er, har også en symbolikk i seg.

Jeremia trenger ikke gå ut, men han blir bedt om å stille seg i porten til Herrens hus og rope ut sitt budskap. Porten er her et symbol på en terskel – et sted mellom to verdener, mellom det hellige og det hverdagslige.

Jeg kom til å tenke på den keltiske helgenen Sankt Brigid av Kildare, som ifølge legenden ble født på dørterskelen. Hun legemliggjør terskelen som et møtested. Hennes liv og gjerninger knyttet sammen jord og himmel, det åndelige og det praktiske. Hun opererer i et grensefelt og helbreder det som er splittet og polarisert. Den åndelige praksisen blir jordnær, og himmelen kommer nær.

Porten i Jeremias’ tekst og dørterskelen i Brigids historie kan også symbolisere et hellig sted – et sted hvor Gud møter oss. Det er nettopp dette Kristi nye virkelighet handler om: forbindelsen mellom det guddommelige og det menneskelige i oss.

Det er på ingen måte en fullkommen forbindelse – det er tross alt en terskel. På denne grensen lever vi. Her er troen vår. Vi kan i trygghet åpne vår egen indre dør og ta imot de øyeblikkene hvor Kristi nærvær gir oss mot til å gå ut i verden. Vi får mot til å være oss selv og mot til å tjene hverandre – enten det regner eller snør.