Gaven du sårt trenger

Jeg opplever alltid at den boka jeg trenger, finner veien til meg, særlig i unntakstilstandene i livet mitt. Da hele landet ble stengt ned i mars 2020, var jeg fortsatt i sorg etter å ha mistet mammaen min. Samtidig, i samme uke fikk jeg en alvorlig hjernerystelse som gjorde at jeg hverken kunne lese eller bruke noen former for skjermer på nesten ett år. Og senere den rare sommeren, da vi kunne leve litt normalt igjen, fikk jeg vite at pappaen min hadde mellom åtte og ni måneder igjen å leve.

Den vinteren, da jeg for første gang i mitt lesende liv ikke kunne lese, begynte jeg å høre på lydbøker på engelsk.

Sakprosa

Deborah Levy

Sånt jeg ikke vil vite (2021), Livets omkostninger (2022), Tilstandsrapport (2024)

Oversatt av Anne Cathrine Wollebæk

Solum Bokvennen

Levy (Solum forlag)

I denne tilstanden av fysisk, mentalt og følelsesmessig unntakstilstand, letende rundt på den forbudte telefonen i en uendelig katalog av engelskspråklige lydbøker, kom jeg over Deborah Levys første bind av tre memoarer, som hun selv beskriver som «levende biografier». Jeg hadde aldri hørt om Sånt jeg ikke vil vite, som var skrevet i 2013. Men der var den, gaven jeg så sårt trengte.

Midt i en krise

«Den våren da livet var veldig vanskelig, og jeg var i krig med skjebnen og rett og slett ikke kunne se noen utvei, virket det som om jeg gråt mest i rulletrapper på jernbanestasjoner.»

Deborah Levy begynner å skrive Sånt jeg ikke vil vite fra det punktet hvor hun står midt i en krise. Ekteskapet med mannen, som hun har to tenåringsdøtre med, er over og hun må finne seg selv opp på nytt. Hjemmet, som hun har viet energi, kjærlighet og tid for å skape, hvor alle i familien ønsker å være og kjenner seg hjemme i, er oppløst og borte.

Denne oppløsningstilstanden, er hos Levy preget av store doser pragmatisme; hvordan skal jeg leve av skrivingen min, hvor kan jeg bo med mine barn, og hvor kan jeg få ro til å skrive. Og enda større doser tørrvittig humor og eksistensialisme; hvem er hun når hun hele sitt voksne liv har vært Sterk Moderne Kvinne: passiv, men ambisiøs. Moderlig, men erotisk energisk. Selvoppofrende, men tilfreds. Med dårlig samvittighet for nesten alt, samtidig som hun er usikker på om hun i det hele tatt har gjort noe galt.

Å skape et hjem

Levy tar med seg sin bærbare laptop, gamle notisbøker fra lenge før hun var en gift kvinne og mor, og reiser fra sitt gråtende jeg, til Mallorca – og går seg vill sent om natten, når hun skal finne hotell sitt i fjellene. Men istedenfor å bli livredd og fortapt, setter hun seg rett ned, og kjenner på befrielsen over å få lov til å gå seg vill – for å finne ut hva som så vil skje.

Britiske Deborah Levy er dramatiker, romanforfatter og poet, og har skrevet siden 80-tallet. Men gjennombruddet kom med romanen Svømme hjem i 2012 (på norsk i 2019), hvor Levy nettopp utforsker hvordan ideen «hjem» er et ytterst ambivalent konsept for kvinner. I romanen iscenesetter Levy hvordan det å skape et hjem er et dypt menneskelig behov, og hvordan den dype angsten som vi alle har for hjemløshet stagges når en hengir seg til å skape et hjem – samtidig viser hun hvordan hjemmet kveler kvinnen som skaper det.

Svømme hjem er romanen Levy begynner å skrive på når hun finner veien opp til hotellet sitt i mørket. En roman som er fundamentert på gamle notater, men som ikke kunne blitt til før hennes eget hjem var i oppløsning.

Å skrive i kaoset

Det særegne ved Levys levende biografier er hvor hun skriver i fra. Hun skriver tett på kaoset, og tenker midt i det, uten etterpåklokskapens flommende lys. Isteden skaper hun en helt særegen litterær memoar-form, som tar form som en lysstråle som lyser opp veien hun går på.

Levy tenker med situasjonen sin, og har hele tiden med seg et kor av andre kvinnelige forfattere og kunstnere som blant annet Virginia Woolf, Simone de Beauvoir, Marguerite Duras og Georgia O´Keeffe som har reflektert før henne over hva det vil si å være kvinne og forfatter /kunstner – og hvordan det materielle livet, og betydningen av å ha et eget rom, er avgjørende for den indre og ytre friheten alle kvinner trenger for å kunne skape fritt.

Far som ble torturert

En av de tingene som talte rett til meg når jeg hørte Levys levende biografier, og som fortsatt gjør inntrykk fire år etter, er hvordan Levy tar i bruk skriften som det stedet hvor en kan erkjenne at en krise ofte vil vekke til live en annen gammel og nedgravd krise. Levys tårer i rulletrappen kommer fra det stedet hvor «sånt jeg ikke vil vite» ligger begravd – fra tiden da hun vokste opp i Sør-Afrika, og faren som bekjempet apartheid politisk, ble fengslet og torturert i flere år.

Skilsmissen og sorgen over hjemmet som opphører å eksistere, gir ekko til traumet hun fikk da hjemmet og tryggheten ble sprengt i stykker, da hun bare ni år gammel plutselig mister pappaen sin. En hendelse som gjør at hun slutter helt å snakke et helt år. Vendepunktet for henne blir en lærer som råder henne til å skrive ned tankene og følelsene sine, et råd som blir det første steget mot et eget forfatterskap.

Et eget hageskur

Å finne stemmen sin, og å tørre å stole på å ta i bruk det naturlige stemmeleiet en har, krever sin kvinne. I Livets omkostninger leier Levy et hageskur i en hage, hvor hun sitter og skriver. For første gang faller det naturlig for Levy å skrive i førsteperson, og skriver et «jeg», som ligner meg, men som likevel ikke er meg.

I Virginia Woolfs feministiske klassiker Et eget rom, skriver Woolf «jeg», samtidig som hun fiksjonaliserer jeg-et, ved å gi henne et annet navn enn sitt eget. Det ligner på Woolf, men er likevel ikke henne. For Woolf, og for Levy som går videre på stien som Woolf har gått opp, er jeg-et som er både henne og ikke, et svært viktig grep som kan stagge sinnet og bitterheten – som Woolf mener at alle kvinner automatisk har, siden de alltid må kjempe og arbeide hardt til å utøve sitt frie «jeg». For Woolf er ikke sinnet noe som må skjules, men det bør tøyles og nedkjempes for at forfatteren skal kunne skrive fritt, uten å være i dens makt.

For Levy er muligheten for å skrive dette frie jeg-et helt forbundet med hageskuret, hennes eget rom, realisert med hennes egne penger.

En gave

De tre bøkene i Levys levende biografier beskriver, og tenker rundt, den prosessen som en krise skaper. Fra når krisen treffer en med en voldsom og destruktiv kraft i Sånt jeg ikke vil vite, til krisen trekker seg litt tilbake i Livets omkostninger og skaper grobunn for å kunne skape seg om på nytt. Til befrielsen gjøres mulig i Tilstandsrapport - hvor Levy, helt avhengig av den erfaringen som hennes krise har gitt henne, kan omskrive hva et hjem kan være for henne, uten at hun mister seg selv.

Det er denne gaven Levy gir oss med disse bøkene. De blir en påminnelse om at det alltid kommer en tid etter krisen. En tid som kan skape en forandring som aldri hadde vært mulig uten unntakstilstanden.