Ein biletdiktar
Tysk poet som skjerpar sansane og får oss til å sjå det store i det småe og samanhengar mellom alle ting og fenomen.

'Imagisme' er kanskje rette ordet for den fabelaktig rike biletdiktinga vi har fått på norsk med Asbjørn Stenmarks gjendikting av tyske Jan Wagner.
Selvportrett med bisverm heiter samlinga, og ho er ikkje oppsiktsvekkjande ved ytre form eller utfordrande tema, men i høgste grad uvanleg ved at dette – enkelt sagt – er meisterleg formidling av syn: Utfordringa ligg ikkje i kompliserte tankebygnader eller formell eksperimentering, men ved at Wagner lyfter fram i diktets biletspråk gjenstandar og samanhengar mellom ting og fenomen som vi anten ikkje har sett før – eller som vi har trudd var så uvesentlege at vi har gløymt dei. Jan Wagners poetiske gjerning er å få oss til å sjå det store i det småe, det rike i det tilsynlelatande så fattigslege. Og han tvingar oss til å sjå korleis alle fenomen ber i seg ei opning eller drift mot noko overskridande.
Med-diktinga
Han har vore kalla religiøs diktar, det tykkjer eg er for mykje sagt. Om ein då ikkje meiner det som er sams for så mykje stor poesi: At han viser til at alt og alle står i ein større samanheng. At han skjerper sansane i lesaren, og gjer lesaren til ein med-diktar som gjennom denne skjerpinga ser fenomena på nytt eller ny måte og sjølv skapar ut frå den «retninga» diktet gjev for ny erkjenning.
Han diktar til dømes om sopp og mygg, men gjev jamvel myggen ein dimensjon som formidlar av meldingar over store vidder. Dette gjer Wagner ved å kombinera biletet av insekt med teknisk innretning og med lyd, som her (i diktet «sjampinjonger»): «mellom oss den nervøse/ telegrafsummingen fra myggsvermer.»
LEST DENNE? Poesi i storefri
Ting-poesi
I eit etterord kallar Stenmark poeten for «tingpoeten i tysk poesi. Han skriver om spikere og såpestykker, servietter og ambolter, lakener og teposer, alle disse gjenstandene som omgir oss i hverdagen.»
For ein norsk lesar er vel heller ikkje dette oppsiktsvekkjande. Vi har ein sterk tradisjon for ting-poesi i norsk modernisme, med påverknad mellom anna frå amerikansk og engelsk lyrikk. Olav H. Hauge skildrar korleis han, som byrja i tradisjonell og delvis romantisk tradisjon, på 60-talet vil prøva desse nye styltrone, han stig som ein stork og kan telja sauene til grannen. Vi får dikt om kvardagens ting, både frå dei eldre «konvertittar» og frå den unge generasjonen, kanskje mest markant ved Jan Erik Vold.
Virtuos
Nei, det er korkje som religiøs diktar eller ting-diktar Wagner kjem som sjeldsynt gjest inn i bokheimen vår: Det er som suveren, som virtuos poet han kjem. Det er nemnt at han stundom skriv i «bundne» versemål: Det er heller ikkje noko uvanleg for oss. Den moderne poesien forsyner seg av tradisjonen såvel som av formelle oppbrot frå eldre former. Men det er alltid ein korrespondanse mellom det som var, er og skal bli.
Poesi som tilstand
Det er nok slik at poesien har ingen formel, han er der når han er der, det er ein tilstand meir enn ein teori. Den profesjonelle poeten har lært eit fag der han fastheld denne tilstanden.
Wagners metode for fasthalding er først og fremst eit «fotografisk» blikk som lynraskt vender seg frå ein gjenstand mot ein annan og slik koplar desse saman med den effekt at lesaren ser meir enn han før såg. Her er til dømes «en gamling med smil som en ljå». Det er sjeldan ein rein ting-poesi, som oftast er dikta metta med overføringskraft, stundom med meir tradisjonell modernistisk symbolisme, som når han skriv om fennikler: «knoller foran grønnsakhandleren om vinteren –/ som bleke hjerter, sa du, lå de tett sammen/ i en kasse for å varme seg». Eller når han skriv om Las Vegas «og de fargerike lysene/ i byen som blinker og blinker for å slippe å sove».
LES MER: Ode til poesien
Kryss og utropsteikn
Eg har sett kryss og utropsteikn ved mange dikt i denne samlinga. Plassen tillet ikkje mykje sitering, men her er siste strofe frå «i mellom-europa». Det gjev meg ein tanke på Rolf Jacobsen, ja noko hos Wagner har slektskap med vår største moderne lyrikar:
«telefonkioskene i enden av gatene
her, i mellom-europa – om natten
kan du se dem lyse, fulle av forventning.»