Begravet under sin egen legende

– Jeg visste at dette var en brutal tid. Men omfanget av brutaliteten har overrasket meg, sier Skeie.

I boken Hvitekrist skriver Skeie om Olav Haraldssons liv på 900- og 1000-tallet. Det er en fortelling om plyndrings­tokter, krigføring, makt, og et Norge som utviklet seg i takt med om­verdenen. Boken er den første i fembindsserien Kongenes tid som handler om middelalderens største konger.

Makt

– Dette er en bok om makt. Hvordan de som ­hadde makten i samfunnet på 1000-­tallet fikk denne makten, hvordan de opprettholdt den, og hvordan de mistet den. De ­samme mekanismene virker fortsatt i verden i dag, sier Skeie.

Han har jobbet med boken parallelt med at krigen i Syria har gått fra ille til verre. Han tror mennesker er ganske like seg selv.

– Jeg har kjent på noen paralleller. Det finnes noen grunn­leggende mekanismer som ­styrer verden – det er noe tidløst over det. Før jeg satte i gang med ­boken var jeg ikke klar over hvor store hærene var på Olavs tid, og hvor mye de ødela: England gikk i oppløsning på grunn av den intense krigføringen, sier Skeie.

Europa

Ifølge Skeie var Olav Haraldssons samtid mer «internasjonal» enn vi ofte tenker.

– Vanligvis bruker vi gammel norsk historie til å snakke om våre røtter, vår nasjonale egenart, hvorfor Norge er som det er. Jeg ønsker å vise at Norge også på denne tiden tilhørte en mye større verden. Alt som foregikk i Norge var en del av et større bilde, sier Skeie.

I boken skildrer Skeie hvordan norrøne, angelsaksiske og ­normanniske stormenn konkurrerte om makt og innflytelse. Én av disse stormennene var Olav Haraldsson. Maktkampene foregikk over et stort geografisk område der både England, Norge og Danmark inngikk.

– Det var ikke gitt at Olav ­skulle bli konge i Norge. Han ­erobret makten i Norge etter å ha deltatt i kriger og maktkamper i England og Normandie i mange år. Olav kjøpte lojalitet blant ­norske stormenn med engelsk sølv, og styrte på samme måte som kongene i England, sier Skeie.

Historikere har tradisjonelt begynt fortellingen om Olav i 1015, da han vendte tilbake til Norge og frem til slaget på ­Stiklestad i 1030. Men før dette var Olav mange år i utlandet, og deltok blant annet i krigføringen i England.

– Nasjonalhistorikerne har på en måte «kolonialisert» ­historien. De har først og fremst skrevet om det som foregikk innenfor det moderne ­Norges grenser. Men ­vikingtiden var geografisk grense­løs. Jeg har prøvd å vise et mye større ­univers, sier Skeie.

Hellig-Olav

Skeie mener Olavs rolle i kristningen av Norge er overdrevet. Det religiøse var uløselig vevd inn i tidens politiske skiftninger.

– Olav har blitt stående som den som kristnet Norge. Men det var en langsom prosess. Man vet ikke så mye om hvordan det var før kristendommen, fordi det ikke finnes gode kilder fra ­denne tiden, sier Skeie.

På Olavs tid hadde det vært kristne miljøer i Norge i lang tid. Men Olav bidro også, blant ­annet brakte han med seg ­engelske geistlige til Norge. Disse fikk beskyttelse og støtte til å bygge kirker og misjonere.

– Hvitekrist, den guden som Olav og hans miljø tilba, var en veldig krigersk utgave av kristen­dommens Gud. Det var en krigsgud som man ba til om krigs­lykke i kampen. Viking­konger ble på ingen måte fredeligere av å bli kristne, og fortsatte å holde på med vold og plyndring som før, sier Skeie.

Mange inkluderte den kristne guden, «Hvitekrist», som en av mange guder i det norrøne gude­bildet. Skeie mener man ser spor av at folk i en overgangstid har tilbedt begge deler samtidig.

– Overgangen til kristen­dommen var en samfunns­omveltning som skjedde gradvis. Det var ikke utelukkende en konsekvens av at kongene ble kristne. Kristningen skjedde først og fremst på lokalt plan gjennom lokale kirker og prester, sier han.

Saga

– Vikingtiden ­assosieres ofte med eventyraktig reiser og sterke krefter. Hvorfor tror du denne perioden har vært så spennende for ettertiden?

– Man kan sammenlikne det med fortellingene fra «ville ­vesten» i USA. Det blir et mytologisk univers som sier noe om hva som gjør oss unike og særegne, sier Skeie.

Han forteller at allerede i ­middelalderen forestilte man seg vikingtiden som ­morsommere, mer storslått og eventyrlig.

– Mennesker ønsker å få en idé om hvor et land og et folk ­kommer fra, og fantaserer om en fortid som var mer eventyrlig enn vår egen kjedelige samtid. Jeg vil vise at menneskene på 900- og 1000-tallet levde i den samme virkeligheten som vi ­lever i. De var mennesker av kjøtt og blod. Livet handlet om mange av de samme tingene som i dag, sier Skeie.

Eventyrfigur

Skeie mener det ikke er nødvendig å rive ned Olav som symbol på bakgrunn av hans krigføring og brutalitet, slik ­enkelte stemmer tar til orde for.

– Han var selvsagt en mann av sin tid. Jeg er mer opptatt av hvordan verden var da, enn hvordan vi bruker ham som idol i dag.

– Kan Olavs helgenstatus ­gjøre det vanskelig for oss å se den ­historiske Olav?

– Hvis man skal forstå et ­fenomen i fortiden må man forsøke å se bort fra det som skjedde etterpå. Olav ble tidlig et symbol. Først som helgen, siden som sagn- og eventyrfigur og til slutt som nasjonal rikssamler. Det er som om den historiske Olav har blitt begravet under sin egen ­legende, sier Skeie.