Vinkveld med Maria Magdalena

Den har et snev av erotikk ved seg, tittelen til Kjersti Bronken Senderuds nye diktsamling. Min vrengte kimono er hennes 14. utgivelse i et fascinerende forfatterskap hvor det åndelige og det kroppslige flettes sammen som tematiske tråder. Så også i denne boka, som kretser rundt søsterskap, forholdet til jorda og ulike former for begjær.

Selve kimonoen forblir en ukommentert tittel, men vekker en rekke assosiasjoner. Det «vrengte» framstår som overilt, rotete, desperat, lidenskapelig. Kimonoen – og nå forestiller jeg meg en T-forma, silkemyk morgenkåpe og ikke den klassiske japanske tradisjonsdrakten – som forførende, eksotisk og feminin.

Alt dette ligger som en sanselig stemning over disse sidene, og essensen, slik jeg ser det, er en kvinnes skapertrang og lengsel etter sjølstendighet. Det er også en søken mot samhold og forbindelse, en tilbakevending til røttene og til familiære og abstrakte blodsbånd. I denne både flytende og forankrede virkeligheten inviteres Maria Magdalena og Jesus inn til en nattverd av brød, ost og vin.

Låvens lenker

De første diktene lokker deg inn med beskrivelser av ei jente som går i ett med elementene vann og luft – noe flyktig, uhåndgripelig og frihetssøkende. «Forfedrene mine kjente jorda», forteller hun, de pløyde og forvalta den, mens hun blei skremt av den, «ble et himmelskip», forbundet til fuglene, ei datter som mora ikke kjenner igjen.

Her får historien en universell karakter: I Norge er vi mange som brytes mellom bygd og gårdsdrift, og det moderne bylivets besnærende muligheter. Dikt-jegets oppvekst kan slik leses som en allegori for en generasjon som har fjernet seg fra jorda – ideen om et opphav og et enklere liv. Enklere i den forstand at det er nedarva og sjølsagt; det er dette vi blei født inn i, det er dette vi skal videreføre. Samtidig leser jeg en sjølironi i de gjentatte beskrivelsene av et barn med blikket vendt mot himmelen og kroppen spennet som ei bru over elva – som om hun veit at hun skuffer slekta si, men ikke har noe valg. Det er dette som er hennes natur.

Dikt

Kjersti Bronken Senderud

Min vrengte kimono

107 sider, Forlaget Oktober, 2023

Tidlig nevnes skrifta som en form for henvendelse til noe eller noen utafor den begrensende tilværelsen. Hun slutter å snakke og begynner å skrive «lange brev i hodet». Skrivinga blir en forbindelse til ei framtid, til ei søster «jeg visste en dag ville komme». Til denne søstera stiler hun et dikt, «adressert til et hjørne i stallen / hvor noen presset kroppen min til den ble en annens». Dette er en scene med ei tvetydig blanding av tvang, nesten overgrep, og gryende begjær i seg. Hun skriver fram en hest, et dyr som ofte konnoterer villskap, styrke og seksualitet, og skildrer et lidenskapelig forhold til naturen:

«jeg lot meg røve jeg ville bli tatt av strømmen

i elva av bølger av vind jeg bredte meg ut

på en stein så het ble jeg under sola

at himmelen ikke så annen råd enn å ta meg til seg»

Madonna og horen

I andre del av diktsamlinga knyttes den kvinnelige seksualiteten til morskap. Som i en jomfrufødsel tenker hun seg til en graviditet og et jentebarn hun vil beskytte: «jeg skal vokte det rommet dag og natt», skriver hun, «ingen skal trenge seg inn / ingen skal rive i klærne og håret hennes». Men i likhet med henne søker den tenkte dattera seg vekk, og hun glemmer fort barnet. Er det å være mor å miste ordene, spør hun jorda, og det er da hun husker hvorfor hun ikke ønsket seg barn. Det å skrive er et større kall, og «når jeg ikke skriver blir jeg ulykkelig».

En ambivalens til morsrollen følger derfor i fotsporene fra gårdsbrukets mørke rom. Slektenes gang er en byrde, som et uhyggelig gjenferd: «gjenganger er et ord som skremmer». Men det representerer også et fellesskap. Navlestrengen som går fra mødrenes til døtrenes liv trekkes ikke bare som en lineær linje, men symboliserer et søsterskap som strekker seg utafor tid og rom.

Det er her en annen Maria trer inn, Maria Magdalena. I Bibelen er hun mest av alt en følgesvenn av Jesus, men fortsatt forbinder vi henne med synd, som en prostituert, en fallen kvinne. Senderud framstiller imidlertid både Maria Magdalena og Jesus som mennesker med et begjær som ikke er syndig, men søkende, som hennes eget: «de drikker begjærlig av vinen bryter brødet / ingen snakker om blod ingen nevner ordet legeme».

Befriende ord

Maria Magdalena beskrives i Bibelen som en kvinne som lyttet til Jesus, og i Lukasevangeliet som en slags mesen for hans forkynnende virksomhet. Hun var altså angivelig en kvinne av midler, men også en kvinne som hadde blitt frigjort fra en rekke demoner. I denne diktsamlinga er hun en samtalepartner og brevvenn, hun er søstera som en dag skulle komme, og søstera som kanskje alltid var der.

Interessant nok er det ikke kimonoen som går igjen som klesplagg, men en hvit skjorte diktjeget kan skrive på. Jeg forestiller meg det ikoniske bildet av Patti Smith i ei klassisk hvit herreskjorte, et lerret som en opprørsk kvinne tar til eget bruk. Kanskje skjorta er en forlengelse av den stereotypiske hvitkledde framtredenen til Jesus i maleriene, i den samme kunsttradisjonen som framstiller Maria Magdalena i rødt.

Senderuds poesi flyter på dette lerretet som en dyp rødvin. Den er litt flyktig, ikke alltid like begripelig, og du må nesten bare flyte med for å få noe ut av den. Om poeten har et budskap, synes den å befestes med bokas siste ord – «du er aldri alene». Med andre ord er poesien en pågående samtale, eller en vin som aller helst bør deles.