Ville Shakespeare ha skrevet Hamlet om han ikke hadde mistet en sønn?

I en engelsktime på videregående biter britiske Maggie O´Farrell seg merke i en liten detalj om William Shakespeare som hun ikke klarer å glemme. I årevis leser hun biografier om dikteren for å finne spor. Hun bærer på en roman-idé om det tankevekkende faktum at fire år etter sønnens Hamnets død skriver Shakespeare den udødelige tragedien Hamlet.

Nesten 30 år senere blir den historiske romanen Hamnet publisert, bare noen få uker inn i lockdown. Fortellingen om den 11-årige gutten, som dør av byllepest,skaptelesefeber blant kritikere og lesere i England.

Modernisering

Når jeg leser Hamnet, kan jeg ikke la være å tenke på at denne romanen står på skuldrene til britiske Hilary Mantels formidable Tudor-trilogi om den demoniserte reformatoren Thomas Cromwell. Historiske romaner har kommet og gått. Men da Mantel utga romanen Ulvetid (2009) moderniserte hun sjangeren, med sin blanding av psykologisk og politisk innsikt, ved å vise likehetstrekkene mellom Tudor-tiden og vår tid.

Roman

Maggie O´Farrell

Hamnet

Oversatt av Kirsti Vogt

Gursli Berg Forlag 2021

Hamnet (Gursli Berg)

Med sine nyskapende romaner viste Mantel hvordan alle historiske fremstillinger er avspeilinger av tiden de blir skapt i. Hun gjør genistreken å la historien bli sett gjennom Cromwells øyne, for slik å fortelle en kjent historie helt på nytt, O´Farrell gjør på sin side det interessante grepet å la den mytologiserte Shakespeare ta flere skritt inn i bakgrunnen av fortellingen ved å kun å omtale ham som sønnen, broren, latinlæreren og ektemannen. O´Farrell lar heller Anne Hathaway, som også ble kalt Agnes, ta skrittet ut av skyggen av sin ektemann, for så å bære hele fortellingen i Hamnet.

Tidløst

Å skrive en historisk roman er en øvelse i å dikte rundt det en vet med sikkerhet, og å ha det som et rammeverk som kan bære en annen fortelling enn den sanne historien. Mye står og faller på om leseren aksepterer og kan gi seg over til dette diktede. I Hamnet er det løst ved å la to parallelle historier fortelles med et spenningsdriv, og et rikt og poetisk strømmende overskudd som er en sann nytelse å lese. Den nydelige kjærlighetshistorien mellom den frie naturelskende Agnes og den kuede latinlæreren William, blandes med den fryktelige dagen da sønnen Hamnet desperat leter huset og byen rundt for å finne noen voksne som kan hjelpe ham da tvillingsøsteren Judith blir akutt syk av byllepest.

Sømløst blander O´Farrell tidsnivåer og perspektiver, og resultatet er en sjeldent sanselig roman om det tidløse i erfaringer som å løsrivelse seg fra foreldrene sine, gi liv til et barn, finne plass til seg selv i et samliv og å miste et barn.

Dødens streif

Maggie O’Farrell har skrevet uhyre sterkt og originalt om døden før. En av mine favorittutgivelser i 2019 var hennes nyskapende litterære memoar Jeg er, jeg er, jeg, er, hvor hun skriver om de 17 gangene i løpet av livet hun har kjent døden streife henne. En av disse tankevekkende fortellingen fra eget liv handler om erfaringen med å leve med en datter som har en alvorlig immunsykdom, som flere ganger i året må få livreddende hjelp. Kanskje måtte O´Farrell skrive sin memoar, med døden som omdreiningspunkt, før hun klarte å omskape idéen om Hamnet til en roman. Sikkert er det i hvert fall at Hamnet ikke hadde blitt en så god roman uten memoarens frie utforskning av hvordan døden kan oppleves som noe som streifer oss daglig.

Hamnets sanselige, rytmiske flyt har blitt svært godt ivaretatt av oversetter Kirsti Vogt. Det sier ikke lite om oversettelsen at det var når jeg leste Hamnet for andre gang – på norsk, at jeg virkelig fikk lesefeber av Maggie O´Farrells nydelige roman om en mors kjærlighet og sorg.