Viktige lærdommer om krig

«Europa er i krig» har vi sagt med forferdelse etter Russlands fullskala invasjon i Ukraina. Men i realiteten har Europa vært i krig i over tretti år. Norge har til og med vært involvert i flere av disse krigene, og nordmenn har blitt drept. Hvorfor er det først nå vi tar inn over oss at det er krig i Europa?

Sylo Taraku opplevde krigstiden på Balkan, og har derfor en helt annen bevissthet om disse realitetene. Han er en av de interessante stemmene som innvandring har brakt inn i norsk samfunnsdebatt. Han er statsviter, ansatt i tenketanken Agenda, og har tidligere skrevet bøker om innvandring, islam og politisk utvikling i Europa.

I første halvdel av forrige århundre var Europa et blodig kontinent, der millioner døde i brutale kriger. Men så opplevde vi nesten femti år sammenhengende fred under den kalde krigens truende atomparaply.

Sovjetunionens sammenbrudd i 1990 ble innledningen til en ny krigstid: Balkankrigene på 90-tallet, Tsjetsjeniakrigen rundt år 2000, krigen i Georgia i 2008 og så krig i Ukraina fra 2014. Taraku ser alle disse krigene som et sammenhengende hele, ikke som isolerte hendelser. Det er et bidrag til viktig innsikt.

Kommunismens fall

Da kommunismens makt forsvant med Sovjetunionen, kom en rekke etniske og geografiske motsetninger opp i dagen. Mange har ment at det som skjedde viser at slike motsetninger kan holdes i sjakk med makt, men at de før eller senere vil føre til konflikt og krig.

Taraku insisterer derimot på at det er like naturlig at mangfoldige samfunn lever i fred sammen. Det er når noen ser seg tjent med å puste til og utnytte motsetninger for sine formål, at mangfoldet blir konfliktskapende.

Sakprosa

Sylo Taraku

Krigens kontinent. Europa etter den kalde krigen

375 sider, Res Publica 2023

Når man først har fått tent de etniske og/eller religiøse konfliktene, ender man fort i en selvforsterkende spiral, der egen identitet forsterkes ved å markere avstand til andre, og der begått urett blir årsak til ny urett. Konflikter mellom folk som har stått hverandre nær, blir dessuten lett mer betente enn konflikter mellom stater.

Det verdifulle ved Tarakus analyse er at den ikke er bare generell, men går inn i de konkrete konfliktene og forklarer hvordan de utviklet seg. Boken blir ekstra leseverdig fordi han tar oss med inn i sine personlige opplevelser fra Kosovo.

Milosevic og Putin

To personer pekes ut som ansvarlige for krigene de siste tretti årene: Slobodan Milosevic i forrige århundre og Vladimir Putin i dette. De bruker begge krig som redskap for sine prosjekter. Milosevic ville skape Stor-Serbia, mens Putin vil gjenreise Russlands storhet.

Det er imidlertid forskjell på dem: Milosevic er etno-nasjonalist, mens Putin er en imperialistisk nasjonalist. Mens Milosevic vil ha en etnisk ren nasjonalstat, vil Putin ha en sterk stat med russisk dominans, men der det er plass for andre. Derfor argumenterer Putin mot nasjonalisme når den truer samholdet i staten.

Når vi ikke tok Balkan-krigene inn over oss som en europeisk krig som angikk oss, mener Taraku det henger sammen med at vi oppfattet det som det var eldgammelt hat mellom ulike folkegrupper, og mellom muslimer og kristne, som blusset opp. Det var noe som foregikk «der nede», hvor hat var en del av kulturen.

Denne forestillingen om konflikt som bunner i hatefulle kulturer, ser vi nå for øvrig også brukt på det som skjer i Midtøsten. Det er en forestilling som fører til at vi distanserer oss og mister troen på at fred er mulig.

Ulike religioner

Men var det ikke slik at Titos Jugoslavia la stor vekt på å holde nede motsetningene mellom de ulike folkegruppene? Det kan jo tyde på at det måtte komme til en eksplosjon når Tito og kommunistpartiet ikke lenger kunne holde denne mangfoldige staten sammen.

Taraku svarer at det ikke var etnisk mangfold i Jugoslavia: De var alle sammen sør-slaver og hadde langt på vei samme språk. Men ulik historie hadde formet ulike folkegrupper. Grensen mellom Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket gikk gjennom Balkan. Det førte til ulik kultur og ikke minst ulik religion. Serberne var ortodokse, kroatene katolske og bosniaker muslimer.

Når konflikten først var i gang, ble de religiøse skillelinjene også aktivisert. Den serbisk-ortodokse kirken støttet opp under serbisk nasjonalisme, og både ortodokse kirker og moskeer ble angrepsmål i krigen.

Jeg kunne nok ønsket meg at Taraku hadde sagt mer om den religiøse dimensjonen, særlig den ortodokse kirkes rolle i Serbia og Russland. Mange har ment at Vesten lenge var likegyldig til Bosnia og Kosovo fordi de var muslimer. Taraku mener det ikke er noen god forklaring.

Minoriteter som brekkstang

Det viktige for ham er å slå fast at det ikke var noen religionskrig. Opphavet til krigen lå i ulike politiske prosjekter. Først og fremst i Milosevics prosjekt om et etnisk rent Stor-Serbia. Det provoserte i sin tur fram kroatisk nasjonalisme, som førte til at serbere ble jaget ut av Kroatia. Bosnia og Kosovos ville på sin side ha selvstendighet som multi-etniske stater.

De serbiske minoritetene i Bosnia og Kosovo ble en kilde til konflikt, som Milosevic bevisst utnyttet. Separatisme og etnisk rensing av muslimer i de serbiske enklavene var en av følgene, og det bidro til slutt til at Nato grep inn mot Serbia. Men Taraku holder fast ved at det var Milosevic etno-nasjonalistiske prosjekt som gjorde minoritets-spørsmålet så betent.

En lignende konfliktskapende rolle har de russiske minoritetene i Georgia og Ukraina hatt i krigene Russland har stått bak. Men Putin er ikke opptatt av etniske russeres rettigheter. Han bruker etniske russere utenfor Russland som et verktøy for å fremme landets geopolitiske interesser, hevder Taraku.

Ulike politiske prosjekter

Hans analyser er at motsetningene som førte til krigen i Ukraina, ikke handler om at russere står mot ukrainere. Det er to ulike politiske prosjekter som står mot hverandre: Skal Ukraina vende seg mot vest og bli en del av Europa, eller skal de være en del av Russlands eurasiatiske blokk?

Meningene om dette går på tvers av både språk og etnisitet. Til en viss grad handler konflikten også om holdningen til liberalt demokrati. Men Taraku advarer mot å automatisk slutte at provestlig betyr prodemokratisk. Både i Ukraina og særlig i Georgia har autoritære holdninger latt seg kombinere med ønske om å orientere seg mot vest.

Taraku innrømmer også at manglende følsomhet for minoriteter har spilt en rolle. Særlig var det tilfellet i Georgia, som på 90-tallet førte en hard integreringspolitikk mot minoritetene i Abkhasia og Sør-Ossetia. Innføringen av ukrainsk språk som enerådende i Ukraina, bidro til å skjerpe konflikten. En større åpenhet for mangfold kunne dempet disse konfliktene og gjort det vanskeligere for Putin å utnytte dem.

Lære av historien

Det er viktig å lære av historien, sies det, og vi historikere støtter gjerne opp om det. Men samtidig kan historien også brukes – eventuelt misbrukes – til å skape konflikt. De siste tretti årene viser mange eksempler på det.

Milosevic brukte minnene om serbernes nederlag for osmannerne på 1300-tallet aktivt i sin propaganda. Også erfaringene fra siste verdenskrig ble aktivisert. Den fascistiske kroatiske organisasjonen Ustasja, som samarbeidet med Hitler, ble brukt til å stemple kroatene som nazister. Putins misbruk av historien til å stemple ukrainerne som nazister er velkjent. Også hans insistering på at Ukraina egentlig er russisk, bygges på historisk argumentasjon.

Sylo Taraku viser imidlertid hvordan det er mulig å lære av historien. Det viktigste er at krig ikke er uunngåelig. Krig er resultatet av valg mennesker tar. Det innebærer også at det er mulig å ta valg som fører til fred. Tarakus bok er et vesentlig bidrag til å forstå ikke bare hvordan kriger oppstår, men hvordan de kan unngås.

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug har i en årrekke vært en av Vårt Land profiler, som redaktør og journalist, og er nå tilknyttet avisen som kommentator.