Vagt fra Oftestad om kristendom og islam

Kirkehistoriker Eivor Andersen Oftestad har de siste årene bemerket seg som en av de tydeligste kristne motkulturelle stemmene i den bredere norske offentligheten. Da Aksel Braanen Sterri og Ole Martin Moen forsøkte å skape blest rundt transhumanisme for noen år siden, var det Oftestad som var motdebattant på NRKs Trygdekontoret og fniste småhånlig av Moens planer om å legges på fryselager når han døde for så å kunne vekkes opp igjen. Lignende har Oftestad vært engasjert i debattene rundt menneskeverd og bioteknologi, blant annet gjennom bøkene Vi lager barn. Reproduksjon gjennom 500 år og Hva vil vi med fosterdiagnostikken? Fosterdiagnostikkens etikk.

Men Oftestad er ikke bare motkulturell i den forstand at hun engasjerer seg i diverse stridsspørsmål. Hun er også en kritiker av det store norske viet, av sosialdemokratisk konsensuskultur og av den norske kardemommeby-mentaliteten.

Slike stemmer er det ikke mange av i norsk offentlighet, og derfor er det bra at Oftestads tekster, mange av dem hentet fra spalter i Vårt Land, Klassekampen og Dag og Tid, nå gis ut som bok på St. Olavs forlag. Røtter – tekster om kultur og motkultur gir leseren mulighet til å danne seg et helhetsbilde av Oftestad som tenker og samfunnskritiker.

Oftestads forord til Røtter gjør det klart hva intensjonen med boken er: Hun ønsker å belyse hva det betyr at bevisstheten rundt kristen historie, normer, menneskesyn og kultur er i ferd med å svekkes i Norge og i Vesten.

Det er med andre ord en stor oppgave Oftestad har satt seg fore, og for meg lykkes hun bare delvis. Ikke minst er det er problem at mange av essayene er så korte. Idet en refleksjon begynner å bli interessant, er teksten over, og leseren blir kastet videre til et nytt kontroversielt og dagsaktuelt stridstema. Ettersom disse tekstene opprinnelig er publisert i dags- og ukesaviser, er det ikke så underlig – men lest samlet i bokform blir det likevel en svakhet.

Best på bioteknologi og aktiv dødshjelp

Røtter er delt i to deler, hvorav del to, som handler om bioteknologi, aktiv dødshjelp og menneskeverd, er den klart beste. Tematikken er ensartet nok til at tekstene utdyper hverandre, i stedet for å slå hverandre i hjel. Oftestads historiske tilnærming setter debattene om bioteknologi og aktiv dødshjelp inn i en større idéhistorisk sammenheng. Jeg tror mange lesere vil ha glede av disse artiklene, særlig hvis de verdsetter polemiseringens kunst, som Oftestad synes å sette pris på, som her: «Barn er barn uansett om de er blitt til etter voldtekt, eggdonasjon eller hudceller».

Del én, derimot, svinger innom hummer og kanari i identitetspolitiske debatter. Historiefagets plass i skolens læreplaner, cancel culture, Espen Eckbos blackface, blasfemilover i Pakistan, norsk tro og livssyns-politikk, Pride, fri sex, Black Lives Matter, fjerning av statuer – alt berøres.

Til å være en bok om kristendommens betydning for Norge og Europas kultur, verdier og menneskesyn, handler Røtter overraskende mye om islam. Oftestad siteres den franske forfatteren Michel Houellebecq på at stikkordet for kristendommen er omvendelse, mens islams stikkord er underkastelse. «Jomfru Marias identitet er Europas identitet, sier han, og jeg tror han har rett», skriver Oftestad, og spør videre om det er slik at sekulariseringen «har vendt ryggen til kristendommen, men beredt veien for islam».

SKAM som barometer

Slik jeg leser Oftestad, mener hun Europas kristne kulturarv og kunnskapen om denne er et slags bolverk mot islam, som hun beskriver som en religion hun «tar på alvor» fordi hun «respekterer enkelttroende og er redd muslimsk ekstremisme». I en passasje der hun diskuterer den åpent troende muslimske karakteren Sana i NRK-serien SKAM, skriver Oftestad dette:

«I Norge har vi i en årrekke hatt viktig og dels vellykket religionsdialog. Det har formet debattklimaet positivt. Men det har samtidig bygget en oppfatning av at ‘religion er religion’. Tilsynelatende tror man på Wergelands ord fremdeles: ‘Alle religioner har et hjerte av fred.’ Hvis dette er ballasten for SKAM-generasjonen, så ligger kristendommen tynt an. Når en passe sekularisert norsk ungdom kjenner et religiøst behov, så vil det fort være enklere å velge å henge med gutta i moskéen enn å oppsøke de tomme benkeradene i kirken. (…) Og muslimene tror jo også på Jesus og kan feire jul. Alle religioner har samme verdier, har vi lært. Ja, hva er da problemet? Er det ikke på tide å si hva som står på spill? Det er kanskje ikke lenger usannsynlig å tenke at islam nettopp fyller det hullet som tapet av kristendommen som kulturbetingelse lager. Mens Sana i SKAM, med stor troverdighet, forteller om alle tings sammenheng under stjernene, fremstår hennes norske venninner som tomme beholdere. De kan fylles med hva som helst. Transhumanisme og islam er bare to ideologier som banker på døra».

Hva som helst?

I disse refleksjonene hører jeg et ekko av den katolske apologeten og journalisten G. K. Chesterton: «The first effect of not believing in God is to believe in anything». Oftestad skriver som om kristendommen etterlater seg et vakuum som kan fylles av hva som helst. Det er en logikk jeg mener bygger på feilaktige premisser. Det er historisk tvilsomt at islam vil få noe i nærheten av samme betydning som kristendommen for vestlig kultur, og dette blir ikke drøftet i en bok som ellers er opptatt av nettopp historie. Og selv om noen sekulære nordmenn kan finne islam tiltrekkende, er det ingenting som tyder på at vi står ovenfor noen masseomvendelse, som Oftestad virker å implisere.

På den ene siden synes jeg det kan være verdifullt at Oftestad prøver å sette ord på disse dynamikkene, slik hun opplever dem. Jeg tror det finnes mange som synes det er et problem at «sekularisert norsk ungdom» konverterer til islam. Men jeg skulle ønske Oftestad kunne være tydeligere på hva hun egentlig mener i partiene av Røtter som handler om kristendom, islam og sekularisme. Mener hun islam ikke er en fredsreligion? Sier hun at islam er en trussel mot den vestlige kulturen, slik mange høyrepopulister hevder?

Kulturprosjekt vs. levende tro

Oftestad snakker om at tapet av kristendom som kulturbetingelse skaper et hull i kulturen. En slik bruk av kristendommen som kultur, og dermed også som politisk prosjekt, fremstår for meg som spenningsfull. Det har kanskje med å gjøre at jeg for tiden bor i Frankrike, der tidligere erkesekulære politikere og debattanter erklærer Frankrike som en kristen sivilisasjon, et begrep de ikke akkurat slang rundt seg med før islam ble et stridstema i den franske offentligheten.

Oftestad bruker ikke kristendommen instrumentelt på denne måten i Røtter, tvert imot skriver hun at kristendom for å være relevant må være mer enn verneverdig kulturarv: «For det å være kristen handler ikke om å vedlikeholde en utdøende kultur. Det handler om å tilhøre en tradisjon som gjennom to tusen år har ment å formidle noe sentralt om Gud, mennesket og menneskets plass i verden. Å være relevant betyr å svare på de spørsmål som roper». Men jeg savner likevel en refleksjon om spenningen mellom kristendom som kulturelt prosjekt, på den ene siden, og som en levende tro, på den andre.

Språkbruk

For meg fremstår det også paradoksalt at Oftestad i så stor grad vektlegger historiens betydning for samtidige fenomener, men i stor grad hopper over redegjørelser av det historiske grunnlaget bevegelser som Black Lives Matter bygger på. Særlig røsker det i meg når Oftestad skriver at en statue av Kristoffer Columbus er blitt lynsjet, uten å nevne at lynsjing var en utbredt henrettelsesmetode mot afroamerikanere i sørstatene til langt ut på 1900-tallet. I samme tekst skriver Oftestad følgende: «Dagboken til Kristoffer Columbus tegner en annen fortelling enn fortellingen Black Lives Matter-bevegelsen vil minnes. Og hvis man går Holberg nærmere i sømmene her på berget, finner man moderne fordommer og uvitenhet i aksjonen mot statuen hans. Det viktigste vi kan lære av splintene i fortiden, er faktisk å se etter bjelken i vårt eget øye».

Styrkeforholdet mellom splinter og bjelker fremstår her som litt skjevt: Mener Oftestad at splinten ligger i Columbus’ og Holbergs’ øye – mens bjelken ligger hos Black Lives Matter? Slike analyser blir for meg et eksempel på mangel på historisk sensitivitet i en bok som ellers hevder å være opptatt av nettopp dette.

Ingeborg Bergem

Misje Bergem er bokanmelder i Vårt Land. Hun er tidligere journalist i avisa og jobber for tida med en doktorgrad om fransk samfunnsliv.