Uønsket svangerskap og store livsomveltninger: Ninjababy har årets mest gripende avslutningsscene
Råskapen og naturalismen i Ninjababy går lykkeligvis ikke på bekostning av humoren.
«Det er ikke kjærlighet, det er sperm!».
Slik forklarer noen-og-tyve-åringen Rakel sin uventede graviditet. På abortklinikken viser det seg at hun er seks måneder på vei og må beholde barnet.
«Jeg vil ikke ha noen brosjyre», sier hun til den velmenende legen: «Jeg skal ha abort». Mens venninnen Ingrid mener situasjonen minner om Mamma Mia.
Den rette?
Ninjababy kan beskrives som en rufsete romantisk komedie, og inneholder heldigvis ingen detektivaktig jakt etter barnefaren som den atskillig glattere Meryl Streep-musikalen fra 2008. Den er snarere enn beskrivelse av et sjokk, av en tilstand der omveltende nyheter krever store livsstilforandringer.
Ønsker Rakel seg egentlig dette barnet? Skal hun prøve å oppdra det sammen med barnefaren – en skjørlevnet vagabond med kallenavnet Pikk-Jesus? Filmen er tradisjonell nok til å la publikum forstå at det egentlig er aikido-instruktøren Mos som er den rette for hovedpersonen, men har samtidig mer på hjertet enn en forutsigbar formelkomedie.
Lykke og identitet
Som flere av sin generasjons mest markante norske filmskapere og komikere, regidebuterte Yngvild Sve Flikke i den kreativt utforskende ungdomssatsningen U, som gikk på NRK fra 1991 til 1995.
Etter å ha skapt flere barneserier for statskanalen, spillefilmdebuterte hun i 2015 med den trønderske roman-adaptasjonen Kvinner i for store herreskjorter. Den tok for seg kvinner i ulike faser av livet og deres higen etter mening, lykke og identitet. Elementene er høyst til stede i Ninjababy, som er basert på Inga Sætres tegneserie Fallteknikk fra 2011.
Hovedtematikken – hva skal Rakel gjøre med livet sitt og barnet – kan virke kjent fra andre filmer, som den både søte og kvikke Juno (2007) og TV2 Sumo-serien Hjerteslag (2019). Den store forskjellen er at den gravide i Ninjababy slett ikke krever å bli likt – verken av sine medmennesker eller av publikum. Hun er akkurat passe fornøyd med sitt rotete og uansvarlige liv – som rommer hard festing, flyktige romantiske forbindelser og et åpenhjertig forhold til egne kroppsfunksjoner. Flikkes fortellerstil går tett på, og vi er blant med Rakel inn på toalettet.
Den ufødtes tanker
Mottagelsen av Karl Ove Knausgårds Min kamp (2009) behandlet denne type nærgåenhet som om det var noe nytt, men innenfor tegneseriemediet har biografisk selvutlevering vært en betydelig «sjanger» siden 1980-tallet.
Det er uklart om Sætres forelegg er en nitid gjengivelse av hennes eget liv, men fortellermetoden har røtter i denne rått ærlige tradisjonen. Vi får tilgang til Rakels tanker om det ufødte barnet via animerte sekvenser (skapt av Sætre) og samtaler mellom mor og fosteret. Effekten er en inderlig variasjon over den snakkende babyen i Se han snakker – forskjellen er at babyens tanker mest sannsynlig er hovedpersonens egne.
Kontrast
Kristine Kujath Torp gjør en intuitiv og naturalistisk tolkning av Rakel – en gestaltning som ikke truer med å gjøre henne motstandsløs eller søt-sympatisk. Og i filmens morsomste scener skaper regissør Flikke og manusforfatter Johan Fasting festlige kontraster mellom den busete hovedpersonen og diverse spissborgere, for eksempel under et adopsjonsforberedende kurs der foreldrepar vurderer navn som Lysander og Frimann.
Romansen med Nader Khademis glimrende, avdempede Mos er vakkert og nedpå skildret. Det er prisverdig at det ikke lages noe eksplisitt poeng av parets svært ulike temperamenter og temperaturer.
Filmens visuelle stil er nøktern og stringent, stasjonære kamerainnstillinger rammer inn hvert bilde som om det skulle vært en tegneserie. Et høstlig østkant-Oslo og beskjedne strykere skaper en melankolsk atmosfære. Virkemidlene er dempede, det er stort sett opptil publikum å vurdere hvordan man skal forholde seg til det som skjer. Selv om musikken blir mer insisterende mot slutten, instruerer den sjelden seerens følelser direkte.
Bittersøtt
Det mest imponerende med Ninjababy er hvordan den makter å gi oss medfølelse og identifikasjon med mennesker som først virker som karikaturer. Både råskinn som Pikk-Jesus og nerder i en rollespillgruppe skildres som hele mennesker, ikke bare som hindringer eller distraksjoner for hovedpersonen.
Det er noe vakkert i å bruke fallet til å reise seg igjen, hevdes det i filmen. Det som må være årets mest gripende og minst forutsigbare avslutningsscene er et bevis på nettopp denne betagende kompleksiteten. Ninjababy er bitrere og mer eksistensiell enn sine søtladne romantisk komedie-frender – og mye, mye morsommere.
