Sjeldent vakkert Maria-portrett

Det er sjelden vare å høre barokkmusikk fremført på en måte som får frem det komplekse linjespillet mellom stemmene, som behersker frasering og delfrasering i samme åndedrag, og som på samme tid virkelig berører hjertet. Avslutningskonserten på Oslo Kirkemusikkfestival var en slik opplevelse.

Sjeldent vakkert

Årets tema for Kirkemusikkfestivalen er hymnen Stabat Mater og kvinnens rolle, og festivalen avsluttes på beste vis med Les Talens Lyriques mesterlige fremføring av nettopp Pergolesis velkjente Stabat Mater, samt to andre verk fra det attende århundre.

Under solid ledelse av dirigent Christophe Rousset, innledet ensemblet konserten med Leonardo Leos Salve Regina. Allerede i dette verket viser utøverne et vell av ulike musikalske uttrykk og fargesjatteringer som setter standarden for kveldens konsert.

De første taktene spiller ensemblet i et tempo der hver frase får leve i lange åndedrag. Klangen er myk, men tonene likevel artikulerte, og de danner en perfekt musikalsk samtalepartner til sopran Marie Lys. Idet hun intonerer den første frasen som hilser og lovpriser Maria, er det eneste jeg kan tenke at sånn må det være. Stemmen flyter over ensemblet, uanstrengt i høyden og med et klangfullt, men rent uttrykk som går rett inn i kroppen. Sjelden har jeg hørt barokkmusikk sunget så vakkert.

Neste avsnitt skifter karakter i bønneropene til Maria – ensemblet leker her nesten på humoristisk vis med brå skift i dynamikken, med elegant betonte rytmiske synkoper og distinkt artikulasjon i fiolinene. Her endrer også Lys stemmekarakter – fra en klangfull meditativ tone med sparsommelig vibrato, kaster hun seg nå ut i spenstige løp med en sitrende vibrato full av overskudd.

Vokalfarger som utfyller hverandre

I den mer dramatiske kantaten Il Pianto di Maria (Marias gråt) av Giovanni Battista Ferrandini, viste ensemblet at de også behersket en mer operatisk karakter. Marias klage ledsages av nesten sinte velartikulerte punkteringer, og firkantede pressede enkelttoner skapte tyngde i den sorgfulle arien etter Jesu død på korset.

Mezzosopran Teresa Iervolino utmerket seg med en nyansert veksling mellom dramatisk og lyrisk uttrykk i kontrasterende resitativ og arier. Iervolinos slanke, men likevel mørke klang komplementerte vokalfargene i samklangen med Marie Lys i kveldens siste verk, Pergolesis Stabat Mater. Den velkjente åpningen var her magisk: Med seige åretak beveger strykerstemmene seg mellom konsonans og dissonans, opp og frem i en lang bue, før de trekker seg tilbake og de to solistene starter den samme utvekslingen av toner i perfekt balanserte dynamiske svell.

Balansert og tilbakeholdt

Nettopp balanse og likevekt preget kveldens musikalske fremføring. Der jeg vanligvis kunne savnet mer villskap, som for eksempel Il Giardino Armonico kan fremvise i noen innspillinger, har Les Talens Lyriques et mildere og mer kontrollert uttrykk som merkelig nok fungerer minst like godt. Tempoet er ikke sakte, men tilbakeholdt, innimellom luntende, som i Stabat Maters fjerde sats Quae Moerabat – eller nesten avventende, som i siste sats Quando corpus morietur. Noen få steder går ensemblet hardere ut, som i sats fem hvor man formelig hører Jesu piskeslag i strengene og buene som slår mot instrumentene.

Teksturen er gjennomgående transparent, og lar oss høre linjespillet i alle stemmer. Mest fremtredende er hvordan musikerne utformer frasene over flere nivåer samtidig, og slik skaper en sammenhengende, men likevel variert fremføring: vakkert vokser dynamiske endringer i de lange frasene uendelig sakte frem, samtidig som de mindre figurene innad i frasen også utformes musikalsk som separate enheter. Slik strekker frasene seg gjennom tiden, klangen skyller over oss i bølger i lamento-satsen, til den siste avventende satsen holder frasene i en stadig bevegelse mot mørket og døden. Bønnen om at sjelen vil ta del i paradisets herlighet når legemet dør, er så ubeskrivelig vakker at hele salen holder pusten.

Piskeslagene i sats fem var likevel bare forsmaken på hvordan ensemblet slipper alt løs i det siste Amen. Det er som om hele konsertens musikalske uttrykk fram til da har vært holdt tilbake for å stille dette i relieff: et såret, nesten sint Amen som kontemplerer smerten ved Kristi død, viljen til offer og håpet om livet som følger i Paradis. Kirkemusikkfestivalen 2022 kunne knapt fått en mer meningsfull avslutning.

Sunniva Thomassen

Utdannet fiolinist og stipendiat ved Norges musikkhøgskole (f. 1982). Anmelder klassisk musikk for Vårt Land.