Sex er lett, kjærligheten vrien
Hvor mange romantiske filmer er ikke laget fra Paris? Her kommer svart-hvitt-versjonen som viser hvor vondt det gjør å være ensom i storbyen.
Midnight in Paris het filmen der regissør Woody Allen lot sentrale skikkelser vandre langs Seinens kaier på leting etter kjærligheten, omgitt av klassiske husfasader som vi forbinder med den franske hovedstaden.
I Paris: En kjærlighetshistorie trekker Jacques Audiard oss vekk fra denne romantiske settingen og inn i Les Olympiades, byens 13. arrondissement som domineres av høyblokker fra 1970-tallet og rommer Europas største Chinatown. Her bor menneskene, mange av dem studenter, i trange leiligheter. De heldigste kan få et glimt av Seinen gjennom vinduet.
Emosjonelt amputert
Jeg minnes Audiards Rust og bein (2012) som handlet om å våge å satse på nærhet til et annet menneske og oppdage at fellesskap er bedre enn målløs alenegang. En fysisk amputert kvinne møtte en emosjonelt amputert mann. Begge var på vei mot å gå til grunne, men da de ble dradd mot hverandre, skjedde det langsomt en endring.
Her fletter Audiard sammen fire skjebner som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre, og som ei heller vil ha nærhet. De er på ulikt vis emosjonelt amputerte. Jeg gjetter at filmen gjenskaper en livsfølelse og rotløshet som mange unge voksne født rundt årtusenskiftet vil kunne kjenne seg igjen i.
Inspirasjonen har regissøren hentet fra tre historier av Adrian Tomine, en amerikansk tegneserieforfatter kjent for å skildre livets fortredeligheter. Manushjelp har Audiard fått av blant andre Céline Sciamma (Girlhood og Portrett av en kvinne i flammer).
Handlingen starter slik: Den svarte studenten Camille ringer på i høyblokken hos taiwanske Émilie fordi han vil leie et rom hun har annonsert som ledig. Begge er vant til å ha sex når anledningen byr seg – og det gjør den raskt mellom de to. Émilies skuffelse blir imidlertid stor da Camille etter et par dager gjør det krystallklart at han ikke ønsker et fast forhold – snart trekker han i stedet med seg Stephanie på rommet, en kollega han nå vil ligge med.
Drama
Paris: En kjærlighetshistorie
Regi: Jacques Audiard
Med: Noémie Merlant, Jehnny Beth, Makita Samba, Lucie Zhang
Premiere fredag 6. mai
Digitale medier
I rollen som Émilie får skuespiller Lucie Zhang med sparsom, men ytterst talende mimikk fram hvor sur hun blir på Camille. Men verken for ham, seg selv eller oss vedgår hun at hun er forelsket. Det synes som Émilie er fornøyd med å skaffe seg sex via en dating-app – vil hun ha et ligg, kommer det alltids en mann på døra.
Sex og erotikk i en tid der tilgangen på dette styres av digitale medier blir langsomt problematisert. Nora fra Bordeaux har kommet til Paris for å studere jus på Sorbonne. Da hun kler seg i blond parykk og oppsøker en fest, ligner hun til forveksling på Amber Sweet, en sexarbeider som alle hennes medstudenter kjenner fra en chatteside på nett. Snart blir Nora framstilt som en hore på Instagram og Snapchat. Det krenker henne så dypt at hun ikke klarer å fortsette studiene.
Det fine med Audiards fortellergrep er at vi må pusle sammen et bilde av personene ved hjelp av ørsmå brikker. Hvorfor er Nora redd for fysisk nærhet da hun blir tiltrukket av Camille som nå har flyttet vekk fra Émilies høyblokk? Litt tilfeldig får vi vite at Nora har måttet ligge med en onkel i ti år, ja, hun kan ha rømt hjemmefra. Han maser i telefonen på at hun må komme tilbake.
Et interessant og rørende forhold oppstår gradvis mellom to kvinner – følelsesmessig forkomne på hver sin måte – da Nora kontakter Amber Sweet. Ikke for å kjøpe sexopplevelser av henne, men bare for å prate sammen.
Jacques Audiard bryr seg varmt om sine karakterer og vil dem vel i deres strev for å forene suget etter sex med lengselen etter kjærlighet
Kristin Aalen
Estetisk nytelse
Audiard har skutt det meste av filmen i svart/hvitt. Høyblokkenes og gatenes lys i Les Olympiades får akkompagnere menneskene som famler for å finne en hjertevenn. Den elektroniske musikken er pulserende og feberhet som for å understreke hvor desperate mange er etter tilfredsstillelse – ikke bare erotisk og seksuelt, men også eksistensielt.
I enkelte scener bryter Émilie ut i svært vakre, jazzpregede sangstrofer. Skuespillerne gjør en imponerende innsats. Særlig flott er det å se igjen Noémie Merlant som hadde en hovedrolle i Portrett av en kvinne i flammer.
Jeg røper ikke hvordan det går med Émilie og Camille, Nora og Amber Sweet. Det får holde å si at Audiard bryr seg varmt om dem og vil dem vel i deres strev for å forene suget etter sex med lengselen etter kjærlighet.
