Sår film om Utøya-overlevere i motvind

Dokumentaren Generasjon Utøya følger AUF-leder Ina Libak, Oslos varaordfører Kamzy Gunaratnam og AP-politiker Line Hoem fra Møre og Romsdal i deres strev med å arbeide videre med politikk. Opptakene er gjort fra 2018 til 2020.

Libak ble skutt fire ganger av den falske politimannen som inntok Utøya, Gunaratnam la på svøm for å unngå kulene, og Hoem sliter med post-traumatisk stress-lidelse etter sin flukt fra ugjerningsmannen. Også andre AUF-ere forteller om hjerteskjærende opplevelser.

Men sterke dokumentarer, spillefilmer og tv-serie om uhyrlighetene er laget før, som Til ungdommen av Kari Anne Moe (2012), Utøya 22. juli av Erik Poppe (2018), Rekonstruksjon Utøya av Carl Javér (2018) og 22. juli av Sara Johnsen (2020). Dette gjør det krevende for en filmskaper å finne en ny innfallsvinkel.

Psykiske spor

Aslaug Holm (Brødre, Oljeberget) og Sigve Endresen lykkes godt med å vise de langvarige psykiske skadene overleverne slåss mot.

«Ord kan splitte. Ord kan hate. Ord kan bli til vold. Men ord kan også trøste» sa AUF-leder Libak i sin minnetale utenfor 22. juli-senteret sommeren 2019. Utad virker hun så modig og trygg der hun står, men Holm får fram at Libak – hver gang hun skal på en talerstol – er redd for å bli angrepet på ny. Det å ha blitt skutt i hendene, i kjeven og i brystet, har satt seg fast i kropp og sinn.

Line Hoem lar Holm være til stede med kamera når hun går til nok en time hos psykolog for å bearbeide sin angst for høy puls. Hun var en aktiv danser før 22. juli, i ettertid har hun slitt med å trene uten å bli redd. Bare det å sitte i et politisk møte og høre brå lyder, kan skremme henne. Det gjør vondt å se, men det håpefulle er at hun langsomt er blitt bedre og klarer å være gruppeleder for AP i fylkestinget i Møre og Ro

Manglende oppgjør

I den ferske boka Arbeiderpartiet og 22. juli skriver historiker Hallvard Notaker om hvorfor AP ikke har lykkes i å ta et oppgjør med ideologien som fikk terroristen til å angripe det multikulturelle samfunnet.

Notaker viser at daværende partisekretær Raymond Johansen måtte dempe sin kritikk av Frp fordi statsminister Jens Stoltenberg heller ville fremme et apolitisk budskap om samhold, felles sorg og mer demokrati som svar på at hele Norge, ikke bare Ap var angrepet.

Konflikten popper også fram i Generasjon Utøya i en prat mellom varaordfører Gunaratnam og Johansen, nå byrådsleder i Oslo, der de snakker om at den nasjonale sorgen etter 22. juli har gjort Ap redde for å refse høyreekstreme krefter her til lands.

Problemet settes i relieff idet regissørene kobler sammen et par hendelser: Sylvi Listhaug postet i 2018 et bilde på Facebook av maskerte Al-Shabaab-krigere med teksten: «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet». Skarp kritikk av utspillet førte til at hun trakk seg som justisminister, men også fikk et hav av blomster fra tilhengere.

Halvannet år senere henrettet Philip Manshaus sin adopterte halvsøster og hadde et mislykket attentat i en moské i Bærum. Jo visst lever Behring Breiviks tankegods videre – han kan ikke avfeies som et monster eller en ensom ulv. Han er en av oss nordmenn, konstaterer AUF-erne.

Vil for mye

Svakheten i dokumentaren er at Holm og Endresen vil innom for mye. Hvilke politiske saker skal generasjon Utøya kjempe for når de ikke kan bruke kreftene på et ideologisk oppgjør? Klimasaken, svarer Libak og leder AUF i kamp for å få Ap til å droppe konsekvensutredning av oljeutvinning i Lofoten. Den saken vinner hun og ungdomspartiet.

Men deretter? En sterk scene er Gunaratnams møte med elever fra Bjørndal skole i Oslo. Ungdommene vil ut i lære, men sukker over at de blir diskriminert av arbeidsgivere fordi bydelen deres har mange innvandrere. Varaordføreren erkjenner at utenforskap, sosial utjevning og livsmestring fortsatt må være hennes politiske hjertesaker.

I stortingsvalget 2019 gjorde AP sitt dårligste valg siden krigen. Varaordføreren er på-gråten-sliten i etterkant og sukker at dette er Breiviks skyld, før hun undrer hva skal partiet jobbe med fram mot valget i år. Libak vil at flyktninger fra Moria-leiren skal hentes til Norge, men Jonas Gahr Støre har for mange andre saker å stelle med.

Litt kjedelig

Drømmene og de politiske ambisjonene til Utøya-overleverne er så prisverdige at det kjennes ille å si at dokumentaren er blitt sprikende og litt kjedelig redigert. For få scener har gjennomslagskraft hos andre enn de som allerede hører til partiet. Hvorfor det har blitt sånn, må filmskaperne selv svare på.

Men stålringen som henger i skogen på Utøya med navnene på 69 omkomne risset inn, er vakker og talende, ikke minst når ungdommene henger blåveis og hvitveis i skriftsprekkene for å hedre døde politikerspirer.

Det er blitt en sår og stillferdig film som viser hvilket møysommelig arbeid det er å reise seg etter et grufullt terrorangrep.

Kristin Aalen

Kristin Aalen er frilans film- og scenekritiker og har skrevet filmanmeldelser for Vårt Land i en årrekke. Hun bor i Stavanger.