Portrett av den misforståtte kvinnelige kunstneren

Asta Nørregaard, Camille Claudel og Harriet Löwenhjelm: Tre kunstnere som kun har til felles at de var kvinner, ble født på 1800-tallet og figurerer i skjønnlitterære utgivelser denne våren, skrevet av henholdsvis Elin Tinholt, V.S. Tideman og Rune Christiansen.

Også Fredagsmøtene: En roman om kretsen rundt Hilma af Klint og Kvinne sett fra ryggen, om Vilhelm Hammershøis kjæreste og muse Ida Ilsted, har kommet på norsk i vår. Begge kretser rundt kvinneliv i overgangen mellom det 19. og 20. århundre, i kunstsfærer preget av strikte kjønnsnormer.

Slike motiver kan åpenbart være fruktbare. Tradisjonelle kunstnerromaner handler jo like gjerne om å forsøke å skape seg selv som menneske, som det å skape kunst.

Om forfatteren attpåtil velger å være bevisst billedkunstens kjønnsdynamikker, åpner det seg spørsmål som «hvilken makt ligger i blikket?» og «hvem blir sett, også i overført betydning?»

Sterk eller sart

Bokprosjektene risikerer samtidig å mytologisere heller enn å skape troverdige karakterer. På den ene siden kan verket bli et svermeri for den mystiske, månesyke kunstgudinnen. På den andre, en romantisert, oppbyggelig skildring av et kvinneliv som jo først og fremst var hardt.

Roman

Elin Tinholt

Naturstudiets nødvendighet

151 sider, Solum Bokvennen 2023

Ingen av disse framstillingene sier noe santom menneskelivet. De tilhører populærkulturen, ikke litteraturen. Og uansett hvor velment, kan fortellinga om «den sterke kvinnen» være like endimensjonal som den om «den sarte kvinnen». Frida Kahlos etterkommere skal for eksempel ha sett seg lei på hvordan den ikoniske meksikanske kunstneren reduseres til et par tjukke øyebryn toppet med tropeblomster.

Vårens kunstkvinne-bøker har så klart større nyanserikdom. Like fullt forteller vaskeseddelen rundt Tinholts nye, og andre, roman at den handler om «kraft og ukuelig vilje».

Er Naturstudiets nødvendighet kun «viktig», eller er den også god litteratur?

Konflikt om altertavle

En litterær gjenopprettelse av Asta Nørregaards ære er velkommen uansett. Jeg så for eksempel «gærningen» Lars Hertervig med nye øyne da jeg nylig leste Jon Fosses Melancholia-romaner.

Også Nørregaard fikk hard medfart av sin samtid, riktignok på helt annet vis. Mens den åtte år eldre Harriet Backer lot seg inspirere av impresjonistene og slik traff tidas nerve, fant Nørregaard et mer tradisjonelt uttrykk. Som spesialist på portrettmaleri ble hun redusert til «motemalerinne».

Samtidig var hun den første norske kvinnen vi vet at malte ei altertavle. En seier med bismak, skulle det vise seg: Måten menigheten i Gjøvik kirke ba kunstneren endre eget verk på, ved å male Kristus mer høyreist, er en historie for seg.

Konge-Jesus i klinsj med Hyrde-Jesus der, altså. Og kanskje macho-idealer i klinsj med mer androgyne, synes jeg Tinholts forteller spør.

Velbrukte vendinger

Forfatteren har organisert denne og andre utvalgte episoder fra Nørregaards liv i kapitler med titler som henspiller på maleriene hennes (og i ett tilfelle Backers). Formgrepet er godt; det forsterker følelsen av at den aldrende kunstnerens minner først og fremst er stillbilder som brer seg ut romlig, heller enn å ha ensrettet narrativ framdrift.

Fortellerens språk kjennes derimot innøvd: Hovedpersonen «tvang frem et lite smil», eller hjertet hennes «hoppet (nesten) over et slag». Tinholt skriver seg med andre ord ikke ut av faste vendinger. Først tenkte jeg stilen på sett og vis fungerte, siden også hovedpersonen brukte velprøvde formler.

Men Nørregaard var da også opptatt av naturstudier: av å se, se og male det du ser. Det motsatte er å male eller skrive hva noen andre har sett før, mange ganger.

Slik forspiller Tinholt sjansen til å la kunstnerblikket være førende for fortellerstemmen, slik det er i nevnte Melancholia I-II, der jegets tidvis ekstatiske tone speiler Hertervigs maleuttrykk. Eller i Cora Sandels Alberte-trilogi, der presensbruk og sansinger stadig gir leseren følelsen av å være i en sterkt tilstedeværende kropp.

Én damesmurf

Okei, så er det urettferdig å sammenligne Naturstudiets nødvendighet med verkene til slike stilister. Tinholts roman rekker over forbausende mange temaer til å være såpass slank:

Den avslører begrensningene i tidsåndens smaksdomfellelser, den framviser gapet som kan oppstå mellom kirkeinstitusjonens og enkeltmenneskers bibellesninger, og ikke minst kjønnsmekanismene som til en viss grad fremdeles er i spill.

For, i romanuniversets offentlighet er det liksom ikke plass til både Backer og Kielland og Nørregaard, slik det blant tegneseriefigurene Smurfene bare fantes én damesmurf. Som om kvinnelighet var en attributt.

Litt sart og litt sterk

På sitt beste klarer Tinholt å levendegjøre konsekvensene av å bli tvunget til å konkurrere i denne typen isolerte kvinneligaer: Bitterheten som følge av sammenlikningene, mistroen overfor andre kvinner, ensomheten, men også glimtene av søsterskap.

Det er nok ikke bare kvinner som kan kjenne seg igjen; alle bransjer og sosiale arenaer har vel sine usynlige, psykologiske mekanismer, knyttet til kjønn, klasse, geografi og så videre.

Sånn sett er Naturstudiets nødvendighet heller rå enn mytologiserende. Enkelte av bokas personer blir platte i et tidvis overforklarende språk, men forklaring er tross alt mystikkens motsetning, og Nørregaard selv er nyansert: litt «sart», litt «sterk». Så hardt hun strevde, tenkte jeg underveis, men så godt det gikk ­– en sjelden, sjelden gang.

Det kan flere enn jeg finne trøst i.

Maria Olerud

Maria Birkeland Olerud er tilknyttet kulturavdelingen i Vårt Land som journalist og bokanmelder.