Oslofjorden tømmes for torsk. Likevel bare fortsetter vi.
Mennesket er ikke alle tings mål. Lene Liebe Delsett lykkes med å vise at vi setter oss selv som art for mye i sentrum.
Regjeringen vil gjøre det enklere å bygge langs stranden i distriktene, bekreftet distriktsminister Linda Hofstad Helleland i sin tale til Høyres landsmøte i midten av mai. Valgkampen er i gang, og både naturen og den frie ferdsel kan synes mindre viktig når det skal sankes stemmer. Er det et perspektiv du bør ta med deg inn i stemmelokalet i september?
Bok: Sakprosa
Lene Liebe Delsett
Brennmaneteffekten.Hvordan går det med den norske naturen?
Spartacus, 2021
Dette er ingen agiterende tekst mot partiet Høyre. Eller alle de andre norske partiene som bygger ned norsk natur. Men når jeg leser boka Brennmaneteffekten. Hvordan går det med den norske naturen? slår det meg at norske politikere har en vanskelig hverdag. Det er mange ulike legitime interesser som skal veies mot hverandre. Noe skal vi jo leve av i dette landet.
En nøktern introduksjon
Paleontologen Lene Liebe Delsett har skrevet sin første bok, om norsk natur. Det er et sympatisk prosjekt, av en kunnskapsrik og engasjert person. Liebe Delsett er kanskje kjent for noen av NRK P2′s lyttere, som gjest i det populære vitenskapsprogrammet Abels Tårn.
Via 10 korte kapitler og 175 små sider, i Spartacus’ gode Kompass-serie, gir Liebe Delsett oss en rask og nøktern situasjonsrapport om norsk natur. Hos Miljødirektoratet, som steller med slikt her til lands, finner hun ut at statusen «varierer fra over til under middels på skalaen». Det er ikke til å bli videre klok på. Derfor gjør hun sine egne dypdykk, i alt fra fjellnatur, til skogen, strandsonen og havet.
Som paleontolog er Liebe Delsett opptatt av de lange linjer og hun går tilbake til tilsynekomsten av brennmaneter en gang i urtiden. Hvem av oss er egentlig glade i brennmaneter? Knapt noen. Men den har en viktig plass i vår felles evolusjonshistorie, og ergo også i dagens natur. Liebe Delsett vil tvinge oss til å reflektere over vår hang til å tenke at alt som ikke har åpenbar og umiddelbar nytteverdi kan det være det samme med.
Denne nyttetanken vil forfatteren til livs. Den har ført oss dit vi er i dag, med nedbygde strandsoner, våtmarker som ofres for nye veier eller jordbruk, eller flotte naturområder som blir til store hyttebyer med oppvarmede gulv og garasjer.
Mennesket blir seg selv nok
Forfatteren lykkes godt med å få oss til å se at vi setter oss selv som art for mye i sentrum. Vi dominerer nærnaturen, og på den måten bygger vi den ned, bit for bit. Gjennom en saklig gjennomgang av ulike økosystem får vi kartlagt norsk natur, og får systematisert en innsikt vi kanskje på mange vis allerede har. Og vi føler et større slektskap til dyr, sopp, planter og bakterier. Mennesket er ikke alle tings mål. Vi tilhører et større fellesskap.
Vi får kartlagt norsk natur og systematisert en innsikt vi kanskje på mange vis allerede har.
Andrew P. Kroglund
Så hva er den umiddelbare løsningen, utover at vi forstår mer av vår plass i skapelsen? Jo, skriver Liebe Delsett, det handler til syvende og sist om hvilke politikere vi velger oss. Det store flertallet av beslutninger om arealbruk her til lands gjøres av et kommunestyre. Dette er folk som har vanlige jobber og «som bestemmer over naturen på kveldstid fordi de ble valgt inn for et lokalt politisk parti».
Det er derfor det er så viktig at vi har god naturkunnskap i samfunnet, og at vi følger med på det som skjer i naturen der vi bor. Alle trenger vi det Liebe Delsett kaller for «arealbevissthet», og det gjelder både kommune- og stortingspolitikere, og deg og meg.
Likevel bare fortsetter vi
Halvparten av Europas myrer er drenert for jordbruk, skogbruk og torvuttak. Gjennom det fredede våtmarksområdet Åkersvika ved Hamar bygges nå en firefelts motorvei. Etter konsesjon fra kongen i statsråd i 2015. På den måten sparer vi noen få minutter kjøretid. Men hva taper vi? I Oslofjorden er torsken så godt som borte. Likevel bare fortsetter vi. Strandsonen er under press.
I Oslofjorden er torsken så godt som borte. Likevel bare fortsetter vi.
Andrew P. Kroglund
Særlig godt synes jeg kapittelet om skogens tilstand her til lands er. Det står mye dårligere til med norsk skog enn vi tror, selv om vi gjenplanter store områder og har flere trær enn på lenge. Det er lite naturskog igjen. Det er også problematisk at en velmenende landbruksminister Olaug Bollestad er aktivt opptatt av å gjødsle skogen. Det kan være godt for produksjonen av antall trær for industrien, men den store dosen ekstra nitrogen er direkte skadelig for blåbær, sopp, lav og mose. Her gir Liebe Delsett oss innsikt i dilemmaer vi som samfunn står overfor.
Lista er lagt høyt
Vi har noen svært gode naturskribenter her til lands, og vi har også fått frem noen biologer med stor formidlingsglede, som Dag O. Hessen og Anne Sverdrup-Thygeson. Lista er med andre ord ganske høy for nykommere. Liebe Deslett har lagt seg på en mer nøktern og saklig fortellerstil enn de nevnte, men med fine og naturlige avstikkere til eget liv og egne opplevelser i nærnatur og som miljøaktivist. Det fargelegger teksten på en god måte. Det er ingen grunn til at dette ikke kan bli den første i rekken av flere interessante naturbøker fra hennes hånd. Refleksjonsrommet rundt menneskets plass i skapelsen er uendelig.
