Komedien slåss med tragedien i Ginzburgs univers

Det finnes mange litterære skatter der ute. Bøker som har hatt stor betydning i sin samtid, men som har blitt liggende å støve ned og ikke blitt med inn i vår tid. Forlaget Oktober har nå hentet frem to av disse, og italienske Natalia Ginzburg er med sin nytenkende, humoristiske og observerende litteratur virkelig en sann fryd å stifte bekjentskap med.

En ikke helt vanlig familie

I Familieleksikon møter vi en jødisk/katolsk familie på slutten av 30-tallet i Torino, med fem barn og to kruttønner av noen foreldre. Det er et kaotisk hjem; fylt av rop, diskusjoner, krangling, utallige besøk av venner og familie og de samme familiehistorier som gjentas igjen og igjen. Faren, professor Guiseppe Levi, som lirer av seg den ene fornærmelsen etter den andre mot sine nærmeste, er på en og samme tid fryktinngytende og latterlig. Moren, Lidia, en elsker av det bekvemme og estetiske, nærer en forkjærlighet for å gjenta familiens historie og fraser i det uendelig

e. Sammen utgjør de for fortelleren Natalia, det yngste barnet i familien, en uløselig knyttet enhet, stammen i hennes elskede familie.

Selvbiografisk

Den selvbiografiske erindringsromanen Familieleksikon kom ut i Italia i 1963 og fikk en enorm mottagelse. Den solgte 500.000 eksemplarer og vant den prestisjetunge Strega prisen.

Det italienske publikummet kjente godt til Natalia Ginzburg og hennes venstreorienterte familie, hvis store omgangskrets besto av nøkkelpersoner i den anti-fascistiske bevegelsen. På 60-tallet var Italia fortsatt dypt splittet i synet på sin nære politiske historie, og en selvbiografisk bok som åpnet dørene inn til det innerste av den ene politiske siden, ble mottatt med stor interesse av offentligheten.

Splittelse

Jeg gir meg i kast med Familieleksikon og opplever en merkelig splittelse både i boka og i lesingen min. Fortellingen, som for det meste fortelles fra familiens mange leiligheter, er så intim, full av de merkeligste detaljer om klær som sys og aldri brukes, møbler og gjenstander som har fulgt familien, hvordan enkelte familiemedlemmene kaster på hodet når de snakker, dunker i bordet for å få frem et poeng, roper de samme setningene om og om igjen, brødrenes hemmelighetsfulle hvisking i hjørnene, slåsskamper, krangling og mat som forberedes og fortæres.

Og inn i dette hverdagslige strøs det inn navn på kjente og ukjente personer uten å differensiere så mye mellom hvem som er hvem, mens dramatiske og historiske hendelser nevnes med én setning eller to. Hva som skjer der ute; fascismen, raseloven, den kommende krigen, Mussolini – alt holdes på en armlengdes avstand. Det tar ikke plass, akkurat slik det indre livet til fortelleren heller ikke blir viet noe oppmerksomhet.

Splittelsen jeg opplever bunner i hvordan Ginzburg blander det ekstremt private, som strengt tatt blir beskrevet med en lettlivethet som grenser til det overflatiske, og fraværet av den skremmende virkeligheten som presser seg på. Det komiske og vitale i familien blir en slags kompensasjon for det destruktive og farlige som rører seg i samfunnet. Komedien slåss med tragedien i Ginzburgs univers. Dette skaper en besynderlig og svært interessant erindringslitteratur som ikke ligner på noe annet jeg har lest.

Språksult

Krig har alltid vært med på å endre hvordan litteratur skrives. Ginzburg beskriver i Familieleksikon hvordan forfattere av hennes generasjon opplevde en enorm språksult under fascismen og krigen. Et behov for å kunne bruke hele språket, ikke kun det fattige fascistiske språket. Hun mener at etterkrigsspråket delte seg i to leire, den ene ønsket å være så presis som mulig med oppramsinger av fakta om krigens redsler og den andre leiren tok i bruk «en kombinasjon av voldsomme hendelser, og en strøm av tårer, febrile hikst og sukk». Det er tydelig at Ginzburg i både Familieleksikon og den selvbiografiske essaysamlingen De små dyder skaper en egen metode, som forfatteren Rachel Cusk i sitt forord beskriver som en «usedvanlig objektivitet».

Bok: Essay

Natalia Ginzburg

De små dyder

Oversatt av Agnete Vossgård

Oktober 2021

(Oktober)

Denne usedvanlige objektiviteten, der hovedmetoden er jeg-ets usynlighet og tilværelsens utholdelige letthet, tar i bruk minnene og traumene på en fundamentalt annen måte enn de klassiske vitneskildringene fra samme periode.

De små dyder

Samtidig som Familieleksikon utgis på norsk, utgis også essaysamlingen De små dyder med tekster skrevet og publisert mellom 1944 og 1961. I denne nydelige samlingen går Ginzburg mye tettere på sitt eget liv og viser oss en helt annen sårbar side i form av særdeles kloke tekster som tar i bruk hennes egne betraktninger, følelser, minner og erfaringer. Det usedvanlig fintfølende tittelessayet som handler om hvilke dyder en burde lære sine barn, bør rett og slett være obligatorisk lesning for alle småbarnsforeldre.

Spesielt interessant er det å lese Familieleksikon sammen med essayene, både fordi flere av dem er i direkte dialog med romanen, men også fordi en får en utfyllende innføring i det fascinerende og originale arbeidet til Natalia Ginzburg, som er en sann lykke at vi endelig har fått på norsk.