Kamzy formidler levende om fordommer og sosial kontroll
Kamzy Gunaratnam fremstår som en god gammeldags sosialdemokrat. Men den personlige åpenheten den profilerte Ap-politikeren legger for dagen representerer noe nytt.
22. juli var et samtaletema jeg prøvde å unngå da jeg begynte å studere statsvitenskap i 2014. Det var for sårt. Jeg erfarte raskt at svært mange av mine medstudenter var AUF-ere som enten hadde vært på Utøya selv, eller som kjente noen som hadde vært der. Det kjentes ut som det sto mye mer på spill for dem når vi diskuterte temaer som for mange av oss andre var primært av akademisk interesse. Politikk var ikke ren pragmatisme og kalkulering for dem, den var også personlig, moralsk og emosjonelt.
Utøya-generasjonen
«Jeg tror det skal bli bra når disse folkene skal styre Norge, i stedet for knusktørre fagforeningspamper», tenkte jeg. Og i de siste årene har Utøya-generasjonen gradvis steget i Arbeiderparti-hierarkiet. Et eksempel er varaordfører i Oslo fra 2015, Kamzy Gunaratnam, som nylig har publisert selvbiografien Din kamp er min kamp i samarbeid med Dagbladet-journalist Marine Aurdal. Gunaratnam står på andre, og dermed sikker, plass på Arbeiderpartiets liste i Oslo ved stortingsvalget til høsten.
Bok: Sakprosa/biografi
Kamzy Gunaratnam og Martine Aurdal
Din kamp er min kamp
227 sider
Aschehoug 2021
22. juli som drivkraft
Skildringene og refleksjonene rundt 22. juli utgjør de sterkeste partiene i denne boken. Gunaratnam var en av de første som svømte fra Utøya, for å bli plukket opp av privatpersoner i småbåter:
«Mange av dem som døde på Utøya, gjorde det mens de forsøkte å hjelpe andre. Jeg skulle ønske at jeg var en av dem. Hva faen var det jeg drev med, som bare la på svøm. […] Skreket til dem som satt igjen på kanten og ikke ville svømme. […] Jeg ville heller dødd mens jeg forsøkte å redde flere».
Skildringene av opplevelsene på Utøya gjør Gunaratnams beslutning om ikke å hate Utøya-terroristen enda sterkere.
Ingeborg Misje Bergem
Skildringene av opplevelsene på Utøya gjør Gunaratnams beslutning om ikke å hate Utøya-terroristen enda sterkere. Hun synes synd på ham og har bestemt seg for å vie livet sitt til å sørge for at «det aldri skal vokse fram en ny Anders Behring Breivik» i Oslo. Mange, også i Arbeiderpartiet, er uenige i Gunaratnams forståelse av forholdet mellom struktur og individ her og mener hun tillegger hvert enkelt menneske for lite personlig ansvar. I selvbiografien bidrar imidlertid styrken i kallsfølelsen 22. juli til narrativ driv og kraft.
Klassereise og valgkamp
Din kamp er min kamp er ellers strukturert som en tradisjonell kronologisk selvbiografi. Det er historien om en klassereise, om en to år gammel jente som blir båret gjennom vann fullt av slanger på flukt fra borgerkrigen på Sri Lanka og som i dag befinner seg i Oslo Rådhus. Det er en fortelling om kulturkrasj, sosial kontroll, utenforskap, rasisme, religion og identitet.
Politiske selvbiografier, særlig biografer som skrives i midten av en politikers karriere og gis ut noen måneder før et stortingsvalg, kan få en eim av prinsipprogram og valgkamp. Det gjelder også denne boken, som til tider preges av lite elegante overforklaringer. Men det finnes også partier der Gunaratnam og Aurdal levendegjør hvordan det som i prinsipprogrammene kalles sosial kontroll faktisk oppleves.
Et glass vann, en drosje?
Som tenåring i Groruddalen opplever hun at andre tamiler ringer foreldrene hvis hun har på seg for tettsittende klær, henger med gutter eller ler for høyt. Bemerkelsesverdig nok, eller kanskje ikke, får Gunaratnam liknende reaksjoner da hun blir varaordfører i Oslo som 27-åring. Det viskes om at hun ligger for mye rundt, at hun deler for mye på sosiale medier. Når Gunaratnam er på en politisk fest som fersk varaordfører, kommer en rekke partifeller bort til henne med vannglass og tilbyr å ringe etter drosje; de tror hun er full. Det er hun imidlertid ikke, hun er bare seg selv, en som fniser og snakker og ler høyt.
I partier levendegjør Gunaratnam og Aurdal hvordan det som i prinsipprogrammene kalles sosial kontroll faktisk oppleves.
Ingeborg Misje Bergem
Parallellen mellom den sosiale kontrollen Gunaratnam møter som ungdom i det tamilske miljøet og fordommene hun møter som ung kvinnelig politiker med innvandrerbakgrunn er svært interessant, og skildringene av disse situasjonene er blant selvbiografiens mest levende.
Stikk til Rødt
Beskrivelser av Gunaratnams politiske posisjon går som en rød tråd boken igjennom. Det er interessant nok, men for preget av politikerformuleringer a la «allerede da hadde jeg begynt å forfekte en idé om at en moderne partiorganisasjon må være åpen, transparent og inviterende». Gunaratnam synes å være en forsvarer av Arbeiderpartiet som et ansvarlig og statsbærende styringsparti som ser det store bildet og ikke driver symbolpolitikk. Hun kommer blant annet med et stikk til Rødt, som i 2015 inngikk en samarbeidsavtale i stedet for å bli en del av byrådet i Oslo.
«De som ønsket å få gjennomslag for politikk, og som ville ta ansvar, gikk inn i byråd [...]. De som ikke ville ta ansvar for helheten og hovedsakelig ønsket å markere seg i media, de lagde en samarbeidsavtale. Dette kan man også se nasjonalt: De som tar ansvar for helheten, går inn i regjering når muligheten åpner seg. Helheten er viktig for meg som sosialdemokrat».
God gammeldags
Dette er vel noe av det mest typisk arbeiderpartiske man kan si. Og i Din kamp er min kamp fremstår Gunaratnam som en god gammeldags sosialdemokrat med en uforbeholden entusiasme for den norske modellen. Men livshistorien og erfaringene hun har med seg er ulik fagforeningspampens. Ikke minst mener jeg den personlige åpenheten Gunaratnam legger for dagen representerer noe nytt, og det er Din kamp er min kamp er godt eksempel på.
