«Jeg tar meg i å savne den dirrende gode forkynneren Veiteberg»

Kari Veiteberg er aktuell med sin andre bok på kort tid, denne gangen «Bibelen på 200 sider». I en tid hvor mye av kristen litteratur er henvist til de kristne forlagene, er dette en aldri så liten begivenhet. Boka inngår i den etablerte bokserien «200 sider» fra Kagge forlag, som fra før har bestått av lettleste fagbøker innen historie (andre verdenskrig, de siste 200 år, norsk kvinnehistorie) og geografi (Midtøsten, Kina, India). Bokserien skaper en tydelig kontrakt med leseren, og klare rammer for forfatteren. Resultatet er verdt å bruke tid på å lese – veloverveid og vakkert.

Zoome ut

Teologer er drillet i å zoome inn på teksten, ta fram lupen og studere ett avsnitt, ett vers, ett ord eller en tøddel. Sjeldnere er det at teologer må zoomer ut, dra den store sammenhengen, og på begrenset plass tegne ut de helt lange linjene. Veiteberg er av og til historiker – og forteller om tekstene i sin kontekst. Andre ganger møter hun oss som formidler, og sier noe om hvordan bibelen bør forstås i dag. Men for det meste befinner hun seg i teksten og i fortellingen. For de som ikke kjenner fortellingene, er denne boken en glimrende innføring. For mange er det en flott oppfriskning.

Sakprosa

Kari Veiteberg

Bibelen på 200 sider

Kagge 2021

Klar vektlegging

I en liten bok om et stort tema må noe velges og mye vrakes. Alt kan ikke med. Noen vil kanskje savne «sine» tema. For det er ingen tvil hvor Veiteberg legger vekten. Tre grep fremstår som særlig bevisste:

Boken følger ikke bibelens egen kronologi, men starter med å presentere evangeliene og lignelsene. Først etter at jesusfortellingen er fortalt går Veiteberg løs på Det gamle testamentet og resten av Det nye. Dette fortellergrepet fungerer glitrende, både teologisk og pedagogisk. Det er aldri noe tvil om hvor sentrum og klimaks i den store fortellingen er, hva som i en kristen lesning bør leses i lys av hva.

Bibelens betydning for kunst- og kulturlivet er et annet tyngdepunkt. Her har Veiteberg gjort en formidabel jobb. På nesten hver side er det referanser til- og eksempler fra litteratur, klassisk musikk, populærkultur, billedkunst. Disse lar seg simpelthen ikke forstå uten kjennskap til bibelfortellingen. Om man på forhånd ikke var overbevist om bibelens betydning for kunsten, er det umulig å ikke være det etterpå. Boken er dessuten gjennomillustrert med fargegjengivelser på de fleste sidene.

Bibelens kvinner

Veitebergs tredje tydelige grep er å framheve kvinner i bibelfortellingen. Litt uvant er det, å høre like mye om Hagar som om Abraham, like mye om Tamar som om David. Men det har vi godt av. Det er på tide. I hele Bibelens historie har menn sittet på forteller- og fortolkermakten og formet budskapet i sitt bilde. Det er mye i Guds historie med menneskene som dermed har glidd ut av fortellingen, ut av kirken og inn i glemmeboken. Veitebergs bok er i så måte et betimelig bidrag.

Boken kan og bør gå rett inn som ressursbok i KRLE-faget. Om den også vil finne seg veien inn i bibelgruppene er jeg kanskje mer i tvil om.

De minstes blikk

Veiteberg forteller selv om sin doble strategi for bibellesning. Hun er for det første opptatt av å utstyre alle de skadelige og farlige fortellingene i Bibelen med en advarsel, lik den man finner på giftflasker. Dernest er hun opptatt av å lese bibeltekstene med de marginaliserte og minstes blikk. Begge deler gjør hun grundig.

Selv er jeg blant de som spisser ørene når Kari Veiteberg forkynner, for da dirrer det. Hun er blant de beste vi har. Det hun sier griper meg. Og jeg må nok innrømme, at for hver side satt jeg å håpet det samme skulle skje i denne boken – at ordet åpnet seg på nye måter, at himmel og jord ble satt i bevegelse, at Kristus ble malt for øyne mine.

Så skjedde ikke. Selvsagt er det noe med skriftlig kontra muntlig formidling. En forfatter har hverken gester, blikk-kontakt eller stemmebruk til rådighet. Språket i boka er det forøvrig ingenting å si på, passe temperert, og med en nynorsk som flyter så fint som bare nynorsk kan.

Fagperson, ikke forkynner

I boken savner jeg nok litt at jesusfortellingen roper på etterfølgelse, at det sildrer kjærlighet fra påskefortellingen, at det spruter av liv i pinsen, at paulusbrevene lokker ut tilliten og at Åpenbaringen hvisker fram håpet. For det er slik jeg er vant til å høre biskopen.

Men det slo meg: Dette er en bok om bibelen, om bibellesning og om bibelbruk. Den opplyser og forteller først og fremst om bibelen som tekst og som bibliotek. Bibelen som nådemiddel, som et levende, skapende, livgivende gudsord, kommer mer i skyggen.

Veitebergs bok er leseverdig på så mange plan og for så mange mennesker. Det er befriende når en teolog tar seg bryet og zoomer ut og drar de lange linjene. Og hun gjør det på en overbevisende måte. Bevares. Likevel gleder jeg meg til neste gang Veiteberg bestiger sitt aller mest rette element – prekestolen.