Inn i det ukjente

At samtidskunsten kan være vanskelig å gripe, blir tydelig i det vi entrer Astrup Fearnley Museet. Kunstnerduoen Abbas og Abou-Rahme vil undersøke «ekkoet» som fenomen og metafor. Det er en ambisjon som går lukt over hodet på mine medbrakte kunstanmeldere – Julian (10) og Milja (7).

Utstillingen An echo buried deep deep down but calling still skal likevel sette noen spor. Her blir selve rommet som en eneste stor resonanskasse.

– Jeg tør ikke, sier syvåringen og beveger seg nølende inn i mørket, der lyder og bilder fra enorme skjermer kastes mot en. Bruddstykker av historier fra kamper for frihet, vises på de omkransende veggene. Står man i midten av rommet, føles det som å bli dratt inn i en urovekkende historiefortelling.

Utrygt

Mer enn å skjønne hva som menes, kjenner anmelderne en utrygghet i kroppen, noe som fører til intens neglebiting mens videokunsten bivånes. Glemmer man museumsregler, er dette for øvrig et bra sted for å skremme hverandre. Her er det som om samtidskunsten ikke bærer med seg den vante atmosfæren av stille tilstedeværelse.

– Hvorfor skal de dra dit Jesus bodde, når de er muslimer? undrer tiåringen, som får med seg et og annet tekstfragment på engelsk.

Astrup Fearnley Museets nokså beskjedne forsøk på å tilrettelegge for barn, hindrer ikke små besøkende fra å undre seg over kunsten og stille spørsmål man siden kan samtale om. Anmelderne virker likevel litt lettet over å forlate utstillingen. Skuldrene senkes og dypere betraktninger rundt kunsten får ligge, til fordel for klatring rundt de snodige skulpturene utenfor.

Et blodslit

Hans Rasmus Astrup – en av Norges rikeste og mest mediesky menn, brukte ikke bare hele formuen, men et helt liv på å samle kunst til museet sitt. Med teft for å fange den såkalte samtiden, anskaffet han noen av de villeste kunstverkene til sin samling. Begeistringen er derfor stor når vi beveger oss inn i denne delen av museet, og møtes av en ku som er delt i to. Bak glass, med innvollene godt dynket i formalin, tas den i nærmere betraktning – med kriblende vemmelse.

– Den var vel allerede død da den ble delt? undrer ungene.

Fascinasjonen over det makabre kunstverket glir over i en viss medfølelse. Den eskalerer når de oppdager den søte lille kalven ved siden av. Kunstner Damien Hirst skal ha hatt et blodslit med å dele dyrene. Han kunne fort fått problemer med å få det solgt det kontroversielle verket, hadde det ikke vært for samleren Astrup.

At han turte å satse på kua og kalven, gir ikke bare museet et kunstverk som har økt betraktelig i verdi, men som også fungerer som et trekkplaster for barn, vel verdt hele museumsbesøket.

Rasmusklubben

Astrup Fearnley gir likevel følelsen av å ikke være spesielt godt tilrettelagt for barn. Du må ha flaks eller planlegge godt for å treffe tidene museet har satt av til kunstformidling for de minste. Vi er heldige og får bli med på museets egen barnekunstklubb – Rasmusklubben – som møtes her hver fjortende dag.

Med dedikerte ansatte og aldersinndelte grupper, tas barna med rundt i museet. En håndsopprekning på hvem som husker reglene, viser at dannelsen til den unge forsamlingen ikke bare dreier seg om kunst, men også kunsten å oppføre seg:

– Ikke ta på ting! Ikke rope! Ikke løpe i trappene! Holde sammen!

Tiåringen tar en beskyttende arm rundt lillesøster. På nytt beveger de seg inn på samtidskunstens ukjente territorium.

Nærmere kunsten

Oppfordringen om å legge merke til farger, former og lyder, blir etterfulgt av en samtale rundt kunsten.

– Kan ulike farger gi forskjellige følelser? Hvorfor bruker noen maske? Kan man føle seg mindre sjenert, og mer mektig eller sterk ved å skjule seg?

Med enkel tilnærming og lett ledende spørsmål, brytes noe av barrieren og distansen til det de ser ned. Anmelderne mine får en ny giv i møte med den mystiske samtidskunsten, som avsluttes med at barna får lage et stort collagebilde i museets eget verksted. Et sted som også har drop-in hver søndag, med familieverksted knyttet til de aktuelle utstillingene.

På vei ut lyser de unge kunstanmelderne opp.

– Kan vi smake? spør de og peker på haugene av drops som ligger strødd langs den ene veggen.

At søtsakene viser seg å være et kunstverk, faller ikke i god jord. Forsøk på øyeåpnende kunstformidling til tross – samtidskunsten kan være frustrerende uforståelig.

Kjersti Juul

Kjersti Juul er scenekunstanmelder i Vårt Land. Har du tips eller innspill til Kjersti, send en e-post til post@kjerstijuul.no.