I Riksteatrets versjon blir «Stormfulle høyder» mer som en laber bris

Blant vellet av kjærlighetsromaner har Stormfulle høyder alltid vært min favoritt. Den følger suksessoppskriften – gutt møter jente med en miks altoppslukende, forbudt kjærlighet – men har samtidig smaken av så mye mer. Fascinasjonen ligger i det merkelige, nesten uforståelige ved historien. Som om det settes ord på tanker og følelser man har kjent på, men ikke helt klarer å gripe. Ting vi ikke riktig vet hva er, men kanskje kan forstå likevel.

Forfatteren, Emily Brönte, var den midterste av tre søstrene, som på hvert sitt vis har bidratt til verdenslitteraturens mest kjente kjærlighetshistorier. De biografiske faktaene er få, men nok til å spinne et mystisk slør over livene deres. Søstrene levde isolert fra omverdenen på en prestegård i Yorkshire, forble ugifte og døde alle tidlig. Om det er snev av egne erfaringer eller uforløst, brennende lengsel, som ligger til grunn for historiene, er uvisst.

Fattig forsøk

Når Riksteatret setter opp Stormfulle høyder, kjenner man fort på følelsen av at dette er en vanskelig oppgave. Mens søstrene Charlotte og Annes romaner («Jane Eyre», «Agnes Grey» m.fl) foregår i borgerlig salonginteriør, legger Emily handlingen til en isolert gård i et mørkt og dyster landskap.

Boken blander store følelser og mye vær, den ytre naturen som en forlengelse av stormene som raser inni oss. Der filmatiseringer av romanen, kan by på slående bilder av lyngsheier badet i sol, pøsende regnvær og vilt flagrende hår i vinden, oppleves teaterets virkemidler fort fattige, i en forestilling som ikke prøver å rendyrke teaterets form. I stedet pøses det på med røykmaskin, vifter og en stor mengde plast (!), som et slags bilde på naturkreftene.

Samhørighet

Historien handler om den foreldreløse gutten Heathcliff, som blir tatt inn i familien som holder til på Wuthering Heights. Der knytter han et helt spesielt bånd til fostersøsteren Catherine. Den intense samhørighet mellom dem opphører aldri, selv om hun etter hvert gifter seg med den velbemidlede naboen Edgar Linton.

Innenfor rammene av denne fortellingen herjer følelser som fortvilelse, sjalusi, hat og hevngjerrighet, side om side med kjærligheten. Men i Rebekka Nilssons regi blir utgangspunktet for de drivende, stormfulle kreftene ikke godt nok etablert. Man må som kjent treffe hoppkanten for å få til et svev. Når starten av forholdet ikke får nok fokus, må skuespiller Emma Bones og Ravdeep Singh Bajwa, kjempe unødvendig mye for at vi skal kjenne på kjærligheten mellom Catherine og Heathcliff.

Påfunn

Kostymene tilsier at vi befinner oss i Cowboy-land, uten at det blir gjort noe videre nummer av dette i historien. Samtidig legges det opp til noe spøkelsesaktig, med en tidvis mørklagt scene, hvisking og skurrende lyddesign. Men der uhyggen og den spesielle stemningen dirrer mellom linjene i Brontës bok, bærer det mer preg av påfunn, enn noe som integreres i scenefortellingen. Resultatet er et teaterstykke som mangler mye av den sitrende spenningen og mystiske stemningen som er så karakteristisk for boken.

I Catherines valg av livspartner ligger en kamp mellom naturen og kulturen, mellom det plikt og fornuft forteller og alt vi gjør på tross av oss selv. Historien er skrevet i en tid der det å bryte ut av sosiale forventninger trangere enn tilkneppede korsetter, nok kunne ta deg til stormfulle høyder, men også til bunnløse dyp. Når historien blir til teater i 2023, savner jeg et tydeligere grep som får meg til å kjenne at noe av det samme står på spill. Men i Riksteatrets versjon dirrer det litt for lite. Her er tilløp til laber bris, men aldri de helt stormfulle høyder.

Kjersti Juul

Kjersti Juul er scenekunstanmelder i Vårt Land. Har du tips eller innspill til Kjersti, send en e-post til post@kjerstijuul.no.