«Hjartet i skalkeskjulet» anmeldt: Essays som lyser
Gunnhild Øyehaug skriver slående skarpt og levende om kunsten og livet.
Enkelte bilder blir med videre på livsveien, de havner i det indre kartoteket. Edvard Munchs maleri Modell ved kurvstolen er for meg et sånt. En reproduksjon hang hjemme hos oss da jeg var barn, kanskje bare en kort periode, og jeg lot meg helt sikkert ikke fortape i det. Men nå, 30 år etter, vender jeg stadig tilbake til bildet. Det gir en følelse av ro og lengsel, av kjent og ukjent.
Gunnhild Øyehaug klarer som få andre å sirkle inn hvordan kunst kan pirke borti eksistensen. En rød tråd i essaysamlingen Hjartet i skalkeskjulet er innsiktene kunst, gjerne litt uforvarende, kan gi. Teksten om Nikolai Astrups malerier er utvilsomt et av mine fineste leserøyeblikk fra året som har gått.
Kald måne
Det er det ikke-entydige ved Astrups kunst som griper Øyehaug. Hun skriver om hvordan fargebruk, valg av perspektiv og uventede prioriteringer mellom det detaljerte og det skisseaktige plasserer maleren – med Baudelaires inndeling – blant dem som vil skape virkeligheten, ikke bare gjengi den.
Essays
Gunnhild Øyehaug
Hjartet i skalkeskjulet
112 sider, Kolon 2022
Forfatterens kontakt med det mystiske og lett uhyggelige i bildene kulminerer med Vårnatt i hagen, der en kvinne og en mann, bøyde og med utviskede ansiktstrekk, sår i åkeren mens månen, hvit og kald, stirrer blindt ned på dem. Hun ser noe som både er bortvendt og avslørende, refererende og abstrakt, virkelig og uvirkelig. Opplevelsen av månen får (i alle fall en stund) næring av et dikt om maleriet signert Olav H. Hauge. Månen, som nå er i diktet, blir for Øyehaug et bilde på kunsten, den hun selv baler med:
«Eg las denne månen som kunsten, som det som ser på oss når vi ikkje ser, draumen, den kloden som er mogleg. EG er ein annan».
Hun innser likevel at distansen hun opplever i bildene har følge med noe ganske annet: Noe nært og kjent.
Åpenheten og det jordnære, men også kunnskapsnivået er verdt å notere seg for aspirerende kunstskribenter. På elegant vis får Øyehaug frem hvordan Astrup for henne også har med tilhørighet å gjøre, og hvordan han har påvirket forfatterskapet.
Essayet om Astrup sier dessuten noe om evnen og hangen vi har til selv å tolke det vi ser og fascineres av. Vil vi egentlig ha fasiten? Sagt på en annen måte: Trenger vi å vite hva kunstneren, eller poeten, egentlig har ment?
Tyst, Munch
Øyehaug har erfart at slike betraktninger kan være dårlig nytt. Et av essayene i samlingen tar for seg et særlig «næringsrikt» bilde: et maleri som – blant mye annet – har hatt en viss innflytelse på romanen Undis Brekke – nemlig Edvard Munchs Kvinnen i tre stadier.
I dette bildet har Øyehaug fått øye på noe vesentlig. Hun ser kvinnens posisjon overfor mannen – sett fra kvinnens ståsted. Munch har genialt nok klart å fange akkurat dette, og han plasserer mannen, som er på vei ut av bildeflaten, i bakgrunnen.
Ulykkeligvis kommer forfatteren til å oppsøke hva Munch selv har skrevet om Kvinnen i tre stadier. Her er det, stikk i strid, mannens perspektiv som gjelder, og bare det. Nok en gang: «Kvinden [..] er for Manden et Mysterium.» Og så videre.
Nedtur.
Men hva så? Hvor frigjørende kan det ikke være å se lagene av støvete historie, for så å våkne opp? Det hele slutter så deilig oppløftede at hjertet nesten slår et ekstra slag.
Leken erkjennelse
Kunstnerne og forfatterne som Øyehaug inspireres av, skrives uanstrengt inn og ut av tekstene, gir assosiasjoner som hun spinner videre på, ikke så rent sjelden i overraskende og humoristiske retninger. Dynamikken viser hvordan kunst og litteratur alltid er i dialog med det som allerede er gjort, tenkt og skrevet. Det gjelder å trenge inn, jobbe videre, gjøre det til sitt eget.
Gunnhild Øyehaug har skrevet en morsom, ektefølt og ytterst klartenkt bok
Sara J. Høgestøl
I kjent stil byr tekstene på teoretiske refleksjoner hånd i hånd med det hverdagslige, velplasserte bemerkninger og små absurditeter. Iblant kan de ligne distré monologer eller galopperende tankerekker med touch av eventyr og science fiction. En sjelden gang sveiper de borti det smått irriterende pratete – som når «eg» har fått i oppdrag å hente vann fra verdens ende til prinsessens te på tre minutter. Men så, like rundt neste sving, venter belønningen:
«Eg har alltid tenkt at Oskeladdens femte hjelpar, som må gå med tunge lenker kring beina så han ikkje skal flyge av garde, eigentleg er ein entusiast.»
Gunnhild Øyehaug har skrevet en morsom, ektefølt og ytterst klartenkt bok. Alt på en gang.
