Givende roman fra Bjørlykke

Oskar Stein Bjørlykkes Vår tid er en tidskoloritt over årene før, under og etter 2. verdenskrig, nærmere bestemt fra 1939 til 1952. Vi møter den lille familien Ollset som flytter til Havneid, et lite sted i Sunnhordland, i 1939. Familien består av far Aslak, mor Inger og sønnen Erling som også er jeg-fortelleren i romanen.

På sin helt særegne måte forteller Erling historier fra oppveksten i Havneid, om fredfulle og harmoniske dager i «det gylne året» 1939, om smertefulle og opprivende dager under krigsårene, og ikke minst om håpefulle og kontrastfylte dager i etterkrigstida.

Nært og sanselig. Det er likevel ikke svart-hvitt-historier; det vonde infiltrerer de gode årene, og det gode infiltrerer de vonde årene, slik livet alltid er. Med varme og vemod skildrer Erling naturen på Havneid, menneskene som bor der, forandringene som skjer, men mest av alt er det en historie om familien hans, om trekløveret som er mor, far og Erling.

Romanen åpner sågar med ordene: «Det var dette at vi var tre». En hellig treenighet. Vår tid kan minne om Olav Duuns slektsromaner, og da spesielt I eventyre, et verk som også nevnes i Bjørlykkes roman. I likhet med Duun skriver han om det nære og sanselige, men trekker samtidig linjer ut til det fjerne og ukjente.

Krigsordet. Oskar Stein Bjørlykke har et langt og mangfoldig forfatterskap bak seg. Han har blant annet skrevet flere barnebøker, noe som kommer tydelig til uttrykk i Vår tid. Sjelden har jeg lest en roman som skildrer barndommens opplevelser på en mer troverdig og ukunstlet måte. Under de traumatiske krigsårene finner Erling stadig nye uttrykk som favner de følelsene og stemningene han kjenner på. Han sier blant annet: «Og så sjølve ordet. Det voks i meg. I fylde og meining. Klamma. … Krigsordet stod for meg der i kjellarmørket.»

Ved å relatere krigshendelsene til hverdagslige fenomen og begreper, naturaliserer han krigen og gjør den håndgripelig.

Detaljerikt. Vår tid er en poetisk roman. Setningene er korte og består av ukonvensjonelle setningskonstruksjoner. Avsnittene åpnes ofte med uavsluttede setninger som: «Men hendene til mor. Det var dei. Det var den eine dagen.»

Setninger som ymter frampå, men som samtidig holder igjen, nærmest som et dikt. Under lesningen tar jeg meg stadig i å lese et avsnitt ned, for så å gå opp igjen til første setning for bedre å gripe meningen.

Som Duun, skriver også Bjørlykke på nynorsk med sterke innslag av dialekt. I dialogene drar han skikkelig på med sunnhordlandsmålet, noe som setter en ekstra nærværende stemning. Bjørlykke skriver vakkert, men det kan til tider bli i meste laget detaljrikt, omstendelig og stillestående. Kan hende er den i overkant kunstferdig. Det er uansett en god roman å være i, men også en roman man bør bruke tid på.

Åpner opp. «Berre opne au'a og sjå deg om, Erling. Då ser du vår tid.» Slik slutter romanen til Oskar Stein Bjørlykke. Og det er nettopp dèt Erling gjør i Vår tid; han åpner øynene, sanser og observerer omverdenen rundt seg, og finner sin helt egne måte å absorbere og sette ord på inntrykkene. Det er givende å se verden gjennom Erlings øyne.