Et merkelig lys over det hele

Kunsten har én oppgave, som ingen virkelig kunstner og musiker kan fri seg fra. Den speiler samtidens åndelige egenart.

Den virkelige kunstneren er en seismograf. Slik er disse to verkene – det ene jødisk, det andre kristent ispedd ord fra koranen og et nyskrevet dikt. Så kall det kirkemusikk. Kirken rommer all urettferdighet, uansett opphav.

For første gang

To urframførelser avsluttet altså kirkemusikkfestivalen – ét verk av Marcus Paus, The beauty that still remains, knyttet til Anne Franks dagbok, det andre et Stabat mater, en sørgebønn om fred og nåde. To verk for første gang i livet, hvilken festival stiller med noe sånt?

Paus’ toner er blitt til ved at han med inderlig omhu og tålmodighet leter etter tonenes betydninger, etter erobringer, assosiasjoner og uttrykksvarmen i konstruksjonens krinkelkroker. Toner dukker opp som hemmelighetsfulle minner, men hvor de kommer fra eller hvor de forsvinner, hva de «forestiller» og hva de forteller, kan aldri gripes eller holdes fast.

Nå skal det sies, når musikken har sånn nærhet til teksten Anne Franks dagbok som den har, dette skriftet, altså dagboken, som ble funnet etter at hun ble deportert og drept og krigen var over, er tekstnært nok. Slik sett malende. Anne skriver: «Alt til tross, tror jeg fremdeles at menneskene er ekte på bunnen.» Hun var gått i skjul og skrev dagbøkene sine da hun var rundt 14 år gammel.

Gjennom livet

Også Håkon Daniel Nystedts Stabat mater gir denne dype livsfølelsen. Med Marias smerterop ved korset, skriver han seg inn i noe evig – det er en evig tekst, som krever musikk som «lytter». Siden vi kjenner stabat-mater-følelsen en eller annen gang, kanskje mange, gjennom livet: Det uendelig sårede, den fortvilelsen som nærmest aldri går over – Marias gråt ved korset.

Musikken ble søndagskvelden framført med en lidenskapelig kroppsvarme av et sett med instrumentalister, sopranene Ditte Marie Bræin og Karen Mathilde Heier Hovd og ikke minst Oslo Kammerkor i god form. Dirigert av komponisten selv.

Mer enn lyd

Tidlige verk har påfallende ofte tidligfølelsen i seg, det uferdige. Men Nystedt står på sine forgjengeres skuldre og ser langt. Det er langt mer enn lyd, han minner oss om at musikk er mer enn lydinntrykk.

Jeg har ofte lurt på om man må være troende for å synge og spille musikk, knyttet til kirken. Jeg var én gang sendt til Berlin fra Vårt Land for å intervjue den store Nikolaus Harnoncourt, og han svarte: «Min oppgave er å gjøre sangerne og musikerne troende så lenge verket varer». Denne følelsen hadde jeg både lørdag og søndag.

Nesa i programmet

Det er vanskelig med musikk og tekst, folk sitter med nesa i programmet og skjønner ikke at det er dåmen, denne underlige klagen av mild uhygge som disse verkene uttrykker, det som sitter igjen når en står ute på kirketrappa etterpå.

Visst må en kjenne teksten – du verden – men det finnes tid til å gjøre det før tonene starter. Da hører man musikken. Ikke minst den som lød fra Det norske Jentekor, Krinkastingsorkesteret og ikke minst Bjørn Christian Nymans «søkende» klarinett med jødisk hukommelse lørdag kveld.

Merkelig lys

Alle disse tonene opplevde vi under Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival avslutningshelga. Det er en indre lydverden som kan høres i fullt dagslys, ikke i mørke buler, et uttrykk for en «annen» verdens faktiske og håndgripelige tilstedeværelse midt i det velkjente.

En balansegang mellom det som var, det som er og det som skal komme. Det var et merkelig lys over det hele.

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.