Et frådende godt portrett av massemorderen Belle Gunnes

Historia om Belle Gunnes som utvandra til Amerika og blei en berykta massemorder er mildt sagt oppsiktsvekkende. Tjenestejenta fra Selbu, som opprinnelig het Brynhild Paulsdatter Størsetgjerdet, deretter Bella Sørensen, kom fra fattige kår og reiste til Chicago i 1881. I USA kom hun seg opp og fram gjennom først et ekteskap og så et til, deretter ved å avertere etter rike friere, og dessuten gjennom påsatte branner som utløste forsikringspenger. Mennene drepte hun, en etter en. Den samme skjebnen led flere av barna hennes. Hvor mange hun til sammen tok livet av, er usikkert, men det kan være snakk om så mange som førti.

Bok: Roman

Victoria Kielland

Mine menn

200 sider

No Comprendo Press, 2021

(No Comprendo )

Hva var det som dreiv henne? Hvis en leser om Bella i Store norske leksikon på nett, framstår mordene som ledd i en plan om å øke egen velstand og makt, alle grusomt gjennomført: Først drepe med gift og hammer, deretter partere «med kirurgisk presisjon» i seks deler.

Hvis en derimot leser Victoria Kiellands nye roman – et fengslende, særegent og fantastisk godt skrevet portrett av denne Bella – framstår hun heller som drevet av for sterk «kjærlighet».

Litterær fantasi

Romanen Mine menn er en litterær fantasi, fritt inspirert av faktiske hendelser, som det står i kolofonen. Kielland lever seg inn i Bellas liv, men heller enn å se henne først og fremst som en kjølig morder, framhever hun følelsene som river i henne.

Historia åpner hjemme i Norge. Brynhild er tjenestejente og hodestups forelska i odelsgutten, fullstendig opprømt over at alle disse følelsene finnes. Leseren ser imidlertid det Brynhild ikke selv skjønner: at han utnytter henne, at kjærligheten minner mer om vold:

«Brynhilds hode var omgitt av mørke. Det var stappet ned i puta med ansiktet først. Alle fargene hopet seg opp og hjertet dunket hardt, en pulserende muskelknute midt i solnedgangen, bankende rød og glødende varm.»

Brynhild blir etter hvert gravid. Odelsgutten sparker henne i magen og hun aborterer. Sorgen over dette destruktive første møtet med kjærligheten klinger med i alt Bella foretar seg seinere.

Glupsk begjær

I Amerika prøver hun igjen og igjen å finne en kjærlighet som holder, men som det står helt i begynnelsen: «… de som elsker med hele seg vil aldri overleve kjærligheten.» Bella elsker med hele seg, med unntak av én overlever ingen av mennene kjærligheten hennes.

Skjønt, kan det kalles kjærlighet? Det minner mer om et ustyrlig begjær. For det er sterk forelskelse og intens lengsel som gjaller i Kiellands Bella. Hun styres av et glupsk blikk som ikke mettes, stadig vil hun gape over mer, fristes på ny.

Når Kielland lar dette bli inngangsporten inn i massemorderens sinn, løfter hun fram lyster som finnes i oss alle, i større eller mindre grad: Behov for å bli sett, møtt, tilfredsstilt og dessuten høre sammen med et annet menneske. Behov som hos Bella går helt over styr. Det er klart begjær og kjærlighet henger sammen, men når Kielland her viser hvor ytterst destruktivt begjæret kan bli, blir det også tydelig for meg hvor skrudd det er å tenke på dette som kjærlighet.

Forelskelse og forakt

Selv om Bella ender opp som massemorder, drøyer det lenge før boka kommer dit. Kielland fråtser ikke i voldsomhetene, nei, når drapene først dukker opp, er det nesten så en overser det i forbifarta. Heller er det et nyansert portrett hun tegner opp av denne kvinna som trosser det mulighetsrommet samfunnet gir henne og heller tar livet i egne hender. Dessuten er det fullt av kontraster. For eksempel er Bella from og gudfryktig. Igjen og igjen søker hun Gud, som hun ser som en rensende ild.

Som inngang til Bella bruker Kielland særlig kroppen og sansene. Om dette gir et sant bilde av hvem den historiske Bella var, er ikke så viktig som muligheten det gir til å utforske det følelsesmessige omlandet kjærlighetslengselen befinner seg i, hvor forakten finnes like rundt forelskelsens hjørne.

Usedvanlig god

Enda så overfylt av oppsiktsvekkende elementer historia om Bella er – brutaliteten og begjæret er liksom så altfor mye – er det først og fremst Kiellands språk som gjør Mine menn til ei usedvanlig god bok. Som i de tidligere bøkene, debuten I lyngen fra 2013 og Dammyr fra 2016, viser Kielland seg som virkelig særegen i måten hun lar setningene bukte seg fram på. Dette er prosa som suger deg til seg, og som skvulper rundt i deg etterpå. Gjentakelser av ord, brokker, og hele setninger gir ordflommen en suggererende effekt. Kiellands observasjoner er presise, og bildene hun gir slående, som her, hvor Bella spiser grøt:

«Hun prøvde å gjøre alt så ærefullt hun kunne, men hver gang ble hun sittende og se på det smeltende salte smøret i midten, det lysende punktet som forsvant i det grå mudderet, det var et slags håp det også, et løfte om at noe kom til å endre seg.»

Når en kan finne håp i en grøttallerken, og ikke minst formulere det på den måten, da er det god litteratur. For når det kommer til stykket er dét det fremste tegnet på kvalitet: At boka er godt og egenarta skrevet.