En flamme av en utstilling
Munch og van Gogh møttes aldri. Ikke før nå – i Munchmuseet.
I dag åpner museet dørene for én av Europas store kunstmagneter dette året: En massiv visning av Edvard Munch og Vincent van Goghs bilder under ett tak. Det handler om likheter, forskjeller og nedbryting av «livstruende» dogmer om dem, som «gale». Det inviteres til «angst», «redsel», «fortvilelse» – men også til en så intenst sansende nærhet til natur og menneskets vesen, at det ligger nærmere et sunnhetsbegrep, enn det som vi – som går uanfektet og følelsmatte rundt – kan vise til. Så hvem er gale? Og betyr det noe, når kunsten – som i denne utstillingen – gjør oss selv seende. Fordi det treffer oss et sted i vår egen livserfaring, uansett hva vi skjuler.
LES MER: Balke på kritikertoppen
Naturens lover
For begge handler det om vekstprosesser. Noe som vil ut, opp eller ned, sprenger seg fram. Enten det er van Goghs Såmann og sypresser eller Munchs Stjernenatt, det er «trykket» i naturen, de maler. Det uutholdelige, og det som er er grunnen til at vi holder ut. I ett og samme strøk. Møysommelig og i stor fart samler de sin viten om maleriets krav og vesen, som praktisk nok slår ut i denne dypere fornemmelsen av naturens lovmessighet. De maler ikke det de ikke ser, men det de ser – det er annerledes enn det vi, dagens travere, ser det. Før vi (for eksempel) ser det i Munchmuseet akkurat nå og får øyne som vender innover. Altså mot opplevelsen.
Intet nytt under solen
«Har utstillingen gitt nye erfaringer, har man oppdaget ting man ikke visste?», var et spørsmål Munchmuseets Magne Bruteig svarte på under visningen i går. Svar: «Nei, egentlig ikke». Det er et deilig svar. For hvorfor i all verden skal man lete etter nytt, når utstillingens skinnbarlig tilstedeværelse er frisk og ny som noe. Det nye, som alltid og tilsynelatende uansett hvilken tid man lever i, fortoner seg inspirerende hos Munch og van Gogh, er den suverene distansen fra slappe vaner og et allment, besteborgerlig smaksdiktatur, de holder seg med. Forfriskende, på alle vis.
LES MER: En strime av lys
Hva er aktuelt?
Vi snakker stadig om å gjøre ting «aktuelle», men spør ikke hva dette «aktuelle» er. Munch og van Gogh vil – og det ses til fulle på Tøyen i Oslo nå – alltid være «aktuelle». I kraft av sin egen, uutslettelige tilstedeværelse. Uansett hva de sier, de som mener at Grieg er oppskrytt. Grunnen er én: Munch og van Gogh uttrykker en grunnleggende tilstand, et sjelsnærvær i verden, som gir gjenlyd på tvers av alle kulturer. Fordi det ikke handler om mitt private, lille jeg – men om det vi har felles, en fornemmelse av takk og usikker angst for det å være menneske mellom alle disse kreftene som omgir oss og bor i oss. Blir man trist av det, er kanskje ikke poenget fanget. For det flammer.
LES MER: Kan det tenkes noe sterkere bilde enn Edvard Munchs Golgata?
Komplekse kropper
Disse bildene ble til i en tid hvor det meste var «revolusjon», dampmaskinen – ikke minst – kom og satte verden i bevegelse, folk flyttet, ble overflødige (som nå) og kjente uro. Sånn sett er det gjenkjennelse så det duger. Reaksjoner på aleneheten, angstens krafsende vesen, selv naturen ble truende for begge – når den ikke åpnet seg i gløtt og viste seg «vennlig». Ikke vennlighet i utvasket form, men at den var håndterbar. Om slike enkle begreper overhodet fantes i så komplekse kropper. Det var håndterbart, på lerret.
Befris fra skyld
Munch – og til dels van Gogh – befrir mange av sine skyldtyngede aktører ved å føre dem ut i naturen og gjøre deres «synd» til en del av livet og naturen. Til en del av noe større. Denne prosessen, hvor de gir sine irrende motiver et skjær av sunnhet og livskraft, hvor palletten etter hvert blomstrer og, for Munchs vedkommende, til og med stråler, i takt med den solen han tilsynelatende hadde fått øye på. Sol og angst, det er ikke uvanlige «venner». Nesten så det er normalt. Van Gogh ble faktisk kalt «solfangeren».
Har godt av det
Det er en utstilling som fører oss på eventyrlige veier, risikoen er at vi ikke sånn uten videre finner veien tilbake. I hvert fall ikke til den milde harmoni.
Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.
