Bokanmeldelse: Lar oss bruke apokalypsen som speil

De fleste bibellesere jeg kjenner har et anstrengt forhold til Johannes’ åpenbaring. Boka oppleves mer forvirrende enn oppklarende, for å si det mildt.

Slik er det ikke for Hans Johan Sagrusten. «Eg elskar Openberringa», slår han fast, og røper at kjærlighetsforholdet har vært tilnærmet livslangt. Noe bedre utgangspunkt for å skrive en bok om Åpenbaringen kan neppe tenkes. Når vi i tillegg vet at Sagrusten er en svært innsiktsfull teolog som tidligere har skrevet oppsiktsvekkende gode bøker om det greske tekstgrunnlaget for Det nye testamentet, skaper det, i alle fall for meg, store forventninger til denne boka.

Nåtiden som utgangspunkt

Sagrusten velger å nærme seg stoffet i Johannes’ åpenbaring fra en annen side enn tradisjonell kommentarlitteratur. I stedet for å spørre hva teksten betydde i sin samtid, eller eventuelt i en apokalyptisk framtid, velger han nåtiden som utgangspunkt. Da ikke som et forsøk på å finne ulike tegn i tiden som oppfyller de antikke spådommene, men ut fra en tankegang om at enhver tid lar seg tolke i lys av Åpenbaringen.

«Oppgåva mi er å gje vidare det eg har sett – her eg lever, i denne delen av verda, i denne stunda i historia, og med min personlege bakgrunn.»

Kristendom

Hans Johan Sagrusten:

Johannes’ openberring. Ein samtidsvisjon

Verbum 2022

Med andre ord spør Sagrusten hva det er i vår tid som speiler beskrivelsene i Johannes’ åpenbaring. På den måten unngår han å vikle seg inn i tolkningsspørsmål det knapt nok finnes en vei ut av. I stedet spør han hva det er vi ser omkring oss i dag som kan samsvare med hva Johannes i sin tid så på øya Patmos. Slik gjør han teksten umiddelbart aktuell. Og boka fungerer som en øyeåpner for å se de store spørsmålene, kanskje kampen mellom godt og ondt, ja, mellom Gud og djevel, i vår egen tid.

Flyktningkrisen

Det er spesielt et par store spørsmål i nåtiden Sagrusten finner klare paralleller til i Åpenbaringen. Det ene er miljøkrisen som truer verden. Det andre er flyktningkrisen som får et tydelig uttrykk i synkeferdige båter som krysser Middelhavet med Europa som mål.

Det siste blir spesielt tydelig når vi vet at man akkurat der Johannes mottok sine visjoner, på øya Patmos, nært opp mot det tyrkiske fastlandet, har utblikk over havområdet hvor flest flyktninger har lagt ut med håp om en bedre framtid, men med livet som innsats. Mer enn 17.000 flyktninger regner man med har mistet livet i Middelhavet.

Dette er en situasjon som påkaller vår etiske vurderingsevne og vårt medmenneskelige engasjement. «Openberringa vil riste i oss. Ho vil dengje likesæla ut av oss, så vi ser verda omkring oss med nye auge», skriver Sagrusten. For mye av problemet er vel at vi har vendt oss til verdens urettferdighet, og ikke lar oss berøre lenger. Åpenbaringen viser at Gud alltid er engasjert på de fattiges og undertryktes side. Hvordan kan vi da forbli uberørte, uten at det bringer oss inn under Guds dom?

Miljøet

Bildene av) hvordan naturelementene herjes med og dør, er en dimensjon ved Åpenbaringen som samtiden umulig kunne ha forutsetninger for å forstå. Denne siden ved boka har imidlertid rykket oss helt innpå livet gjennom de siste tiårene. Johannes beskriver hvordan jorda, elvene og havet dør. Først rammes en tredjedel, så rammes halvparten, til sist rammes alt liv på kloden. Sagrusten påpeker at teksten er syklisk, den gjenforteller flere ganger det samme, men med stigende intensitet.

Det er et poeng at det er vi mennesker selv som har sluppet dødskreftene løs på jorden. Og vi gode nordmenn har en aktiv rolle i dette spillet: «Vi har alt henta oljen opp av jorda. Nå er kreftene i oljen sleppte laus. Og temperaturen stig. Ingen ting kan få desse kreftene ned i jorda att. Og det er vi sjølve som slepper desse kreftene laus. Desse kreftene har makta til å drepa menneska på jorda.»

Et poeng for Sagrusten er at Johannes’ åpenbaring er en livsnær bok. Derfor må vi konkret peke på de områdene i vår tid, og i våre egne liv, som adresseres. Hvis vi gjør den til en spekulativ framtidsbok vil den miste sin kraft. Den taler til oss her og nå, som den har talt til alle mennesker i sin egen tid.

Innfrir ikke helt

Det er et særdeles spennende grep Sagrusten har brukt på Johannes’ åpenbaring. Han lar oss speile oss i tekstene. De avslører oss, de utfordrer oss – og de gir oss en retning som fører oss mot håpet. I sin ytterste konsekvens stiller de oss ansikt til ansikt med Gud.

På mange måter innfris mine forventninger i møte med boka. Men ikke helt. For faren ved metoden som brukes er at den kan bli for subjektiv. Den åpner for tolkninger som noen steder kan synes tilfeldige. Og noen steder stusser jeg over fortolkningen av elementer i teksten. Noen ganger savner jeg litt mer teologisk refleksjon, selv om jeg tror det er bevisst utelatt.

Det er først når jeg kommer helt til slutten, der det er lagt til to ekskurs, eller tilføyelser, at jeg virkelig opplever å lære noe nytt. Det første omhandler bruken av «bøker» i Åpenbaringen, det andre om forfatterskapet til de johanneiske skriftene i Det nye testamentet. Her møter jeg Hans Johan Sagrusten på sitt aller beste. Personlig skulle jeg gjerne sett mer av dette i selve teksten.

Per Eriksen

Per Eriksen er pastor i Fredrikstad frikirke og bokanmelder i Vårt Land.