Åshild Mathisens bok gir innblikk i kristen-Norges maktkamper

En liten scene i tidligere sjefredaktør Åshild Mathisens bok fremstår som selve motsatsen til det inntrykket en leser trolig vil sitte igjen med: makt, strid og agendaer som utformes på bakrommene. Scenen er nærmest som et sukk; den illustrerer hvordan forholdet mellom for eksempel redaktører burde være og hvordan identitet kan bevares samtidig med utvikling i nye retninger.

Bibelordet på avisens forside var flyttet til baksiden, blant annet fordi det ble skiftet fra dag til dag og dermed kunne det oppstå mer eller mindre underlige forbindelser til overskriftene på forsiden. For mange som så på Vårt Land som iscenesettelsen av Kristen-Norge, ble dette et tegn på at avisen hadde endret karakter. Åshild Mathisen som selv ivret for en «bredere» og «rausere» avis, ville overraske de mer tradisjonelle leserne og markere bibelordet som identitetsskapende ved å flytte det til forsiden igjen, men da med det samme bibelordet fra dag til dag. Hun ba om hjelp fra Erling Rimehaug. Han var en redaktør som bidro til å gi henne «et trygt rom for meningsutveksling, for faglige diskusjoner. Ikke som jeg i så mange år hadde opplevd i kristenheten, den tause krigen. I stedet hadde vi to den fruktbare dialogen».

Rimehaug fant det riktige ordet som det skulle styres etter i Filipperne 1,9: «Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på innsikt og dømmekraft.»

Bok: Sakprosa

Ingen søndagsskole: Tro, makt og strid i Kristen-Norge

Åshild Mathisen

Aschehoug 2021, 287 sider

Åshild Mathisen (Aschehoug)

Tabloid tittel

Scenen antyder også noen sentrale linjer i Mathisens fortelling om det indre livet i både Kristelig Folkeparti, Vårt Land og konsernet Mentor Medier: Menn med makt og liten vilje til å ansette eller plassere kvinner i lederposisjoner. Og ikke minst om hvordan uenighet «flyttet seg inn i kriker og kroker». Samtidig er hennes identitetssøken et gjennomgående tema: Hva vil det si å drive en kristen dagsavis eller et konsern i dag? Det er jo slike spørsmål en utviklingsredaktør bør stille seg, men det «virket umulig å komme forbi den kaotiske krangelen om hva et bredere Vårt Land betød». Noen strittet imot.

Boken åpner med en overskrift som er litt for tabloid, selv for en journalist som har arbeidet i Dagbladet: «Borgerkrig i Kristen-Norge». Det har vært svært mange konflikter blant kristne i Norge som har vært langt større i både omfang og konsekvenser enn denne. Tittelen kan heller ikke forsvares ut fra den kortfattede teksten som handler om dagen da den avsatte sjefredaktøren forlater avislokalene i Grubbegata. Hun undrer seg på om hun i endringsprosessene hadde beveget seg for langt bort fra det bestående, «eller kanskje var det det som måtte til for å skape et nytt Vårt Land»? Altså en stillferdig tone som avsluttes nesten ydmykt, men godt: «Kan det ligge noe i min lille historie fra kristenheten som kan si noe om den store?»

Til det svarer jeg ja.

Bekjennelsesplikten

Etter den første teksten griper Åshild Mathisen tak i sin læstadianske oppvekst. Hun poengterer at læstadianismen var mer enn en religiøs bevegelse. «Den var også politisk – et opprør mot makta, på vegne av minoriteter og småkårsfolk.» Flere ganger i boken henter hun frem bilder fra denne bakgrunnen, fra den «stridbarhetskulturen» hun vokste opp med.

Bokens viktigste nerve er skildringen av årene som rådgiver på ulike nivåer i Kristelig Folkeparti og som kommentator, utviklingsredaktør og senere sjefredaktør i Vårt Land. Hennes kritikk av den indre kulturen begge steder parallellføres, fordi hun reagerer på tilsvarende negative trekk i partiet og avisen.

Det dreier seg om mektige internkulturer som stanser endringsforsøk. I KrF ønsket hun blant annet å fjerne bekjennelsesplikten: «De som vektla at partiet var stiftet på Bibelens grunn, vant kampen om bekjennelsesplikten. Utad var vi et moderne sentrumsparti. Innad tviholdt vi på identiteten som kristent fellesskap.» Hun tar for seg partilederne og sentrale politikere i partiet. Det er ingen tvil om hvem hun trivdes best med: Jon Lilletun, Valgerd Svarstad Haugland og Knut Arild Hareide. Dagfinn Høybråten får mer blandet omtale. Det var en «isfront» mellom ham og Mathisen.

‘Uklar rollefordeling’

Forholdet mellom partiet og de to kristne dagsavisene, Dagen og Vårt Land er et område der Mathisens «lille» historie berører en større historie. Mange i Kristelig Folkeparti reagerte skarpt dersom de ble kritisert på lederplass i disse avisene. De forventet at avisene stod på deres side. I Dagen har båndene vært tettere til partiet enn i Vårt Land, men begge aviser erklærte seg uavhengig av partier.

Åshild Mathisen forteller at hun først ble skjøvet ut i kulden som utviklingsredaktør i avisen, og noen år senere fikk hun sparken som sjefredaktør. Måten det skjedde på, det vil si i hennes fortelling, var ikke i samsvar med Filipperne 1,9. I det første tilfellet hvor hun ble skjøvet ut, ble en ny redaktør, en mann, ansatt, med liknende oppgaver. Valgerd Svarstad Haugland protesterte gjennom en e-post til avisen. Nok en mann i Vårt Land! Da den nye redaktøren ble ønsket velkommen, ble denne e-posten lest høyt «til allmenn forlystelse». Mathisen skriver: «Som eneste kvinne i rommet kunne jeg ikke komme fra situasjonen som noe annet enn en humørløs rødstrømpe. Nøyaktig slik de så på Svarstad Haugland.».

I det andre tilfellet dreide det seg om forholdet mellom Vårt Land og konsernet som avisen var en del av. I Mathisens fremstilling var det en «uklar rollefordeling mellom konsernet og Vårt Land», noe som førte til frustrasjon. En nær medarbeider sendte et varsel om at det var oppstått «en fryktbasert og hemmende kultur i konsernet». Mathisen skrev så en «redegjørelse for hvordan kultur og struktur bremset avisen». I et møte med konsernsjefen noen dager senere ble hun sagt opp. Hun var blitt problemet.

Når ideologi møter journalistikk

Hennes redaktørstillinger berører noen store fortellinger på flere områder. Hun ønsket å gjøre avisen til en «religionsavis», en «raus fellesarena» som speilet det religiøse mangfoldet som stadig ble større. Sett med tradisjonelle kristne øyne kunne en slik strategi bidra til å svekke det kristne forsvarsverket i samfunnet. Det var jo nettopp en opprettholdelse av det som var avisens oppgave. Her skulle jeg gjerne ha visst mer om i hvilken grad kristne organisasjoner presset på. Generalsekretærene har tradisjonelt vært ganske så aktive overfor både Dagen og Vårt Land. En typisk kritikk har vært at avisene ikke i sterk nok grad har speilet alt det gode som skjer i kristen regi. Mathisen skriver: «Kritisk journalistikk var ødeleggende for samholdet og enheten man som kristne skulle utgjøre.» Og: «Skulle man slippe til liberale perspektiver i Den norske kirke på kommentarplass? Svaret var et kontant nei.» Mathisen mente at potensialet lå i den store folkekirkeligheten.

I det ideologi møter journalistikk kan det oppstå konflikter. I avisen Dagen har det vært en rekke en rekke eksempler på dette, ja, i den avisen oppstod en av de største redaktørkonfliktene i norsk presse på midten av 1950-tallet, nettopp på grunn av et uavklart forhold mellom ideologi og journalistikk. Her ble veien ryddet for en av de mektigste redaktørene i den kristne dagspressens historie, nemlig Arthur Berg.

En annen stor fortelling dreier seg om selve medieutviklingen med digitalisering, nye produkter og omstillinger både redaksjonelt og organisasjonsmessig, for eksempel fremveksten av konsernene.

Noen gjentakelser og omtrentligheter

Innledningsvis er det en del gjentakelser i boken. Om rollefordelingen mellom mann og kvinne i fiskerbondesamfunnet skriver hun at kvinnene «hadde hovedansvaret for gårdsdriften, mens mennene var ute på sjøen». Noen sider senere: «Kvinnene holdt hjulene i gang, mens mennene var på sjøen.» Det er flere slike eksempler.

Det er også noen omtrentligheter. Det fortelles for eksempel om opprettelsen av Vårt Land to steder og den andre gangen, helt på tampen av boken, står det at Dagen ønsket samarbeid med Vårt Land. Vestlandspietismens hovedorgan hilste Oslo-avisens fødsel med glede. Vårt Land ville være nasjonal og «da fikk Dagen bare finne seg i konkurranse på Vestlandet». I Bergens byarkiv finnes det et notat med tittelen «Kronologisk fremstilling av forhandlingene mellom Dagen og Vårt Land». Det gir et helt annet bilde. Det vil føre for langt å gå nærmere inn på dette her, men initiativet kom fra Oslo høsten 1944, reaksjonen i Bergen var ikke preget av «glede», den var snarere avventende og tilmålt, og etter hvert oppstod det en rekke konflikter, ikke minst om de geografiske interesseområdene til de to avisene.

Boken er et partsinnlegg

Da Åshild Mathisen fikk sparken som sjefredaktør, ble det en større offentlig debatt, og det ble satt i gang en underskriftkampanje til støtte for henne og retningen hun hadde ført avisen inn i. Lederen for Vårt Lands representantskap, Silje Bjørndal, advarte på den ekstraordinære generalforsamlingen «mot en kultur for at karisma og kameraderi trumfer kompetanse og klokskap». Den massive støtten vitner om bokens berettigelse. Dette dreide seg om noe langt mer enn Åshild Mathisen. I en tid da Den norske kirke er åpnet opp og i stor grad fristilt fra staten er det sikkert overraskende for mange å lese om hvordan mønstre som kristne ledere har styrt etter i årtier, også er gjenkjennelig langt inn på 2000-tallet i både KrF og Vårt Land.

Samtidig er boken et partsinnlegg. Flere redaktører og direktører opptrer som navnløse i teksten. I det kan det ligge et ønske om å beskytte, men også en erkjennelse av at boken noen steder kan være i et presseetisk grenseland. Hadde den vært en lang avisartikkel ville det nok være noen som kunne ha påberopt seg tilsvarsrett. Vårt Land får åpne spaltene sine.

I så fall får Åshild Mathisen det som hun vil; debatt i åpent lende. Hvis hun da ikke blir møtt med taushet.

Dag Kullerud er forfatter og journalist, med bakgrunn fra blant annet NRK og Dagbladet. Hans seneste utgivelser er Bibelen – boken som formet vår kultur (2016) og Dagen 1919–2019: Kulturell motstemme i hundre år (2019).