Anmeldelse: Vidunderlig fra Klaus Mäkelä og Oslo-Filharmonien

Det handlet om Sjostakovitsj (igjen). Han har vært spilt mye i det siste. Han levde under konstant trykk, som vi vet – han visste aldri når myndighetene slo ned på musikken han lagde. Slik sett er det grimme smil mellom tårer i det han lagde. Noen ganger var det total blokkering. Men han sto på, ga seg ikke, oppdraget var større enn redselen.

Huske det fortrengte

Et av musikkens kjente trekk, er at den gjenkaller og får oss til å huske det fortrengte, kalle det gjemte fram igjen. Denne gangen var det hans mer enn avslørende første fiolinkonsert, et verk jeg husker best gjennom bilder. Alt dette mellomværet, som ikke blir «sagt», men som åpenbares for den som sanser.

Solisten Julian Rachlin gikk inn i «meningen» med uhyre kraft når det røynet på – og med sølvgrå, prøvende «steg» på det stilleste. Hele første sats er en ensomhet uten like, som han etter hvert rir av seg i galgenhumor og forvridd indre opprør. Skjønte ikke myndigheten hva det var?

Varm potet

Åpenbart, konserten var en varm potet for sovjetregimet – slik mye var det på den tiden, mye ble skrevet for skuffen. Ikke minst denne, som ble til i en tid da mange komponister var fascinert av det jødiske og jødisk folkemusikk. Det er usikkert hvor mye jødisk det er å finne i fiolinkonserten, men det finnes, det var aktivt farlig på den tiden. Men kommentatorer har vært kvikke til å knytte den til Holocaust: Et rop mot nazismen, et rop for mennesket, et rop for alt levende. Det er ingen aftenstur ved sjøen.

Pustende innlevelse

Dette var det Oslo-filharmonikerne spilte ut denne kvelden. Det var trampeklapp, så noe hadde de forløst. Orkesteret gjorde det med pustende innlevelse. Et sant bakteppe for Julian Rachlin, litt retningsløs helt i starten, men smerten er jo retningsløs. Finnes det en grunntone for lidelse? Ja.

Øremenneske

Men det var mer: Ikke minst Kaija Saariahos Vista, et «lydlandskap» som folder seg ut og avdekker stadig nye horisonter, i oss som utenfor. Det handler om en verden som består av andre verdener, som man må være et øremenneske for å komme inn til. Vi omgir oss med lydenes svingninger, lagdelinger og tiden som evig mysterium. Ingen ting er mystisk fjernt, det er like ved, rett bak hjørnet.

Dirigenten Klaus Mäkelä styrte klangene på vidunderlig vis. I musikk som knytter oss til, mer enn skiller oss fra.

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.